Avdeling 4

Før jeg begynner; Du bare må laste ned Regina Spektor - Lady. Jeg har elska låta lenge nok, nå er det på tide å dele. Fordi du fortjener det.

“Den er rød!” (DeeæRØH!)
Ei skikkelig nydelig jente på snaue to år holder en boks brasiliansk kaffe i hendene og stråler mot pappaen sin. “Den er rød.” Pappa bekrefter, og jenta ler slik en herlig barnelatter og iler bort i hylla etter en ny boks. Tar så med seg en identisk boks tilbake, og fortsetter imponeringa; “Den er blå! - deeæBÅ! - mer kake! Kake. Kaaake. Mmm!” “Nei, den er rød. Vil du ha mer kake?” “Kake!” Jeg savner pappa, og hvor fint vi hadde det sammen når jeg var liten. Da jeg var på kino første gang, vi kjørte fra Kviteseid til Birkeland og var av en eller annen grunn innom Notodden (jeg mener å huske det var Notodden, correct me if I’m wrong, noen.), stoppa på Esso og kjøpte en Nox på deling - en halv Nox var kjempestas - og vi så ei plakat på den ene store, rosa veggen. Aristokattene gikk på kino! “Skø me gange på kino, Marie?” “Høtt æ kino?” svarer jeg, aldri vært på kino før jeg, vel. Pappa forklarte at det var å se på film sammen med mange andre, nesten som teater, bare uten skuespillere og med film. Også fikk man godteri man kunne spise mens man så på filmen. Vi gikk, jeg elska mammakatten fra første stund, tror den het Miss eller noe, og jeg har ennå ikke glemt det. Aristokattene er hellig den dag i dag. Vi kjøpte en Nox til, på deling, jeg fikk min egen jusboks, og pappa kjøpte en pose med Toffin, som jeg kunne ta så mye jeg ville av. Jeg var i himmelen! To halve Nox, jusboks og noen toffinkuler på én dag?! Nå begriper jeg ikke at jeg synes det var så stas, nå, som jeg forsørger meg sjøl og kan kjøpe nett så mye godteri jeg bare orker, og kan spise HUNDRE Nox og drikke TI jusbokser om dagen om jeg vil. Åh, good times. Jeg vil tilbake.
Åh, så koselig det er her på Babels. Ok, en jævla oppbrukt klisjé; men å sitte på de svarte aluminiumskrakkene ved bardisken mot vinduet med kaffe og dagens utgave av Klassekampen, og bare kikke på folk mens Eva Cassidt synger, er harmoni med stor H. Harmoni. Snekkere, veiarbeidere og betongmenn (nam!) løper - nei, slentrer - forbi med solbriller, sigg i kjeften og stige i handa. De 3 S’ene. De har selvsagt belter rundt livet, tunge, tunge av skruer og spikre, hammere og gudveithvamer de har oppi der, noe macho verktøy er det iallefall. Tror jeg. For jeg har jo aldri kikka oppi et sånt belte før.
Ikke giftering, ikke på de fleste av dem. De er ganske unge og ganske tynne. Sølvring rundt tommelen på noen av dem, men that’s it. Hvorfor ser jeg etter ring i det hele tatt? Instinkt, bare? Jeg har jo ingen planer om å gifte meg med dem, eller noen i det hele tatt. Så det kan vi utelukke. Fordi gifte menn er lettere å få med seg på sprell? Kanskje - spørs hvor lenge de har vært gift. De uten ring kan jo forresten være noen kjærester. Og kjærester er ikke så flinke til å være utro. Hjelp. Æsj! ÆSJ. Nå ser jeg at han ene faktisk er den fire år eldre (nå utflytta) naboen min som mobba meg på busstoppet fordi jeg var så liten. (Hva forventer du at en andreklassing skal være i forhold til en femteklassing, da? T-rex? Idiot.) Jeg angrer på de skitne tankene mine. Forgive me Father, for I have sinned.

Det sitter en fyr i tredje etasje på Grand Nobel Apartments i vinduet med sigg og kikker på meg. Rett på, fra sitt vindu til mitt. Høy og mørk. Litt for mørk, om jeg kan si det uten å være rasistisk. Det er altså ikke sexy, bare creepy. Man. Han forsvant. Bare han ikke kommer ut og stalker meg. Det holder med én, han småfeite skjeggete østeuropeern med råtne tenner som etter å ha bomma hva, tre? røyk av meg, er umulig å bli kvitt. Følger udiskret etter meg til jeg busser hjem. Apropos bortbomming av røyk, jeg hater at tredveåringer kommer bort og skal ha røyk. Jeg mener, du er trevde, kjøp din egen føkkings røyk! Når jeg kanskje har full pakke og spanderbuksene på, smiler og sier ja, er dem fanden frekke nok til å raske med seg to stykker, ser på deg som den naive, lettlurte drittungen du er, og sier “Tar to jeg!”, før de haster videre, fortere enn jeg kan mumle “jævla gnier” akkurat så høyt at de hører det. Voksne mennesker, voksne, stort sett vellykka mennesker, som kan koste på seg å kjøpe si eiga pakke om de vil, uten å bekymre seg for å ikke ha råd til middag dagen etter om de ikke rasjonerer på røyken. Hører dere det, voksne? Det er frekt, uhøflig og litt inhumant. Fattige tenåringer<Rike voksne.

Jeg har lyst på skrivemaskin. Tenk å kunne sitte ved skrivemaskina med en kopp vin, whisky eller rom, alt etter som, en sigarett i handa, med helsetrøye og mørke bukser som har sliten strykebrett, og en haug med blanke ark. Jeg harva en av bestefar min, men den er ikke i helt god stand. Vrange knapper som henger seg opp. Hadde det ikke vært kult å fotografert eller scanna en håndskrivi blogg forresten, og lagt ut? Mer personlig og koselig. Litt dumt og, siden ingen, inkl. meg selv, forstår skrifta mi. Noen ganger lærer jeg meg det jeg har skrivi utenat og later som jeg kan lese det jeg har skrivi. Jeg har for lite å fylle tida med. Jeg skal gjøre noe fornuftig. Jeg skal skate. Bye now!