Avdeling 4

Jeg sitter i klasserommet og er lite produktiv. Veldig mye skal gjøres, og når for mye skal gjøres, blir ingenting gjort. Jeg har illustrert et eventyr med en rottekid på moped, den blei ekstremt støgg. Ikke det at jeg anstrengte meg så mye heller, jeg boikotta hele oppgava fordi den var teit. Det finnes ikke noe som heter moderne eventyr, det blir bare å kopiere et helt vanlig eventyr, skrive det om og inkludere mobiltelefoner og mp3-spillere på en fancy måte så lærern finner det artig. At mine evner til å plagiere karaktersettes har jeg lite til over for, særlig når karakteren egentlig skal speile mine generelle skriveferdigheter og kunnskap i faget. Jeg må ta meg et bringebærdrops.
På pulten min ligger ei uåpna pakke med Luckies, og grunnen til at den er uåpna er at jeg ikke har makta å bevege meg vekk fra plassen min i hele dag. Hvorfor det? Er jeg så feit? Nei. Jeg er feit uten fett. Grunnen er at jeg på vei til skolen nesten ikke rakk bussen, måtte løpe ved siden av bussen ned bakken til busstoppet med tretti par stirrende øyne fulgte meg. Lite kult. Jeg hiver meg på, anpusten, og merker fort at jeg glemte å fylle vannflaska. Jeg er tørst. Puster litt i tyngste laget litt for lenge. lenge nok til at dama i setet bak meg reagerer, jeg må fikse kondisen min. Endelig framme på jernbanen, tenner en røyk, røyker, stumper røyken. Går inn på Narvesen for å kjøpe lørdagsutgava av Klassekampen, Le Monde følger med i dag, hurra!, og ei ny pakke Luckies. Slenger på en kaffe med irish i siste liten.
Går ut, tenner en røyk og heller innpå skvipet de kaller kaffe, slentrer 100 meter til VKT, tenner den nest siste røyken utafor fordi han fete står der.
Ikke Han Fete som gikk i tredjeklasse i fjor, men han nest feteste som jeg har vanskeligheter med å tro at noensinne har gått i tredjeklasse, eller vil gjøre det. Så da stod jeg der, med Bård under armen, ei veske som ikke helt ville henge på skuldra, og ny røyk, siste røyken, fjerde røyken på et kvarter. Gidder ikke mer, går opp til skolen, en allerhelvetes ond, pervers bratt bakke og merker at jeg ikke skulle røyka så mye, så tett.
Blir kvalm, og her sitter jeg. Venter på at vi kan pakke sammen, løper en omvei til bussen for å unngå å gå forbi der “kjæresten” min jobber (haha, jeg er så patetisk), busse hjem, se på dr.phil for å ta bilde og sende til Eggs, busse inn igjen for så å møte Sillen halv fire og sitte på Maskinisten til stengetid. Hard kjerne, stein og rull, det er fredag! Grip dagen, grip grippen, det skal iallefall jeg gjøre. For det er tørr asfalt, og den har jeg venta i to dager på.

Jeg blei utskrivi i dag. Nå trenger jeg ikke være på døgnavdelinga mer. Det var digg. Det betyr også at overlegen er lovlig. Da jeg våkna følte jeg meg så jævlig at jeg sparka tåa i veggen med vilje, for det fortjente jeg. Jeg hater å våkne med klær på. Så jeg blei hjemme fra skolen, jeg skal se om det går for gyldig fravær.
Misliker det iallefall. Jeg liker ikke kjæresten min heller, jeg liker ho jeg holder på med. Dilemma, men ganske handy. Jeg har ikke noe til overs for monofile uansett. Men jeg liker avisa med kaffe og sigg. Eventuelt bok med rødvin i stor keramikkopp i vinduskarmen, da med rullings (kanskje med morotobakk i også, men da blir vinen bytta ut med sigg). Offentlig klining er fint det og, eller topphemmelig - som f.eks. når den andre er gift. Hå. Det er alle tiders. Hemmelighetskremmerier!
Jeg ekke så løs som det høres om, ei heller er yrket mitt verdens eldste. Jeg har det bare fint. All good. Alt som er farlig er fint. Eller, for å snu på det og gjøre det mer riktig for meg; Alt jeg synes er fint, er farlig. Kreftframkallende, AIDS, sars, kols, svartedauden, you name it. Jeg finner det underlig at jeg liker det. Kanskje er jeg bare sjøldestruktiv, så til de grader. Tror jeg er det. Kutta kontakten med forlaget pga målformsproblemer, har for tiden tre kjærester som alle tror de er den eneste, oppløst band og ny skolerekord i fravær. Tjohei!
Skata i dag. Dro med bikkja ut, jeg måtte dra henne. ÅRETS FØRSTE TØRRE ASFALT, ved gud det er vidunderlig følelse man får når en ruller over den nybørsta tørre asfalten. I år skal jeg bli betydelig bedre. Dagens harmoniske øyeblikk:
Med:
Meg, bærende på brettet over ujavn brustein, med sigg mellom fingra og glis i trynet.
Fremmed fyr i tjueåra, med arbeidsbukser, verktøybelte og planker under arme. Ikke giftering.

Jeg ser på han fra andre sida av torget, vi kommer gående fra hver vår side. Han legger merke til meg og, men har solbriller. Så jeg ser det ikke før han smiler skeivt og snur seg - jeg havna to meter etter ham da vi gikk inn i samma gata - og sier det er jævlig digg med jenter som skater. Jeg sier hæ, for jeg hørte ikke om han sa at jævlig digge jenter skater eller om det var jævlig digg at jenter skater, og han gjentok noe mumlende. Jeg lo litt sånn heh-he. Eh. Pinlig. Men så lo han, jeg så tenna hans, temmelig gule. Han hadde fint skjegg. Sakna farta litt og sa han var ny i byen, om det var en skatepark i nærheta. Ja jøss, ved zeinertomta og gunnarsbø, svarer jeg og er glad han ikke trodde jeg var like dum som jeg følte meg. Spør om han skater, klart han gjør, han tar det bare litt forsiktig etter et stygt halebeinsbrudd. Fett, sier jeg. Han sa vi sikkert så hverandre der snart, da. Jeg nikka, sa heh igjen og traska videre mens han gikk inn i et tomt lokale med tre-fire andre av hans slag, allerede i full gang med arbeidet.

“Karakterer belønner kun snusfornuften.” -Karl Marx
Derfor stikker jeg tidlig fra skolen, for det er tørr asfalt - årets første - og jeg skal skate. Good bye, nazis.