Avdeling 4

Ja, det kunne vært verre. Omstendighetene tatt i betrakning. Eddie har vært kjempesøt i dag, han kom til unnsetning i tolvtida og trøsta meg til tre. Det var koz. Vi lå stort sett i hengekøya mi, og antall replikker kan telles på én hånd. Jeg liker Eddie. Og jeg liker at jeg hata han så intenst for noen uker sida at jeg malte han, midt i et haiangrep. Mamma liker det bildet, og tigger og ber om å få kjøpe ramme og henge det opp, NEI sier jeg, nei. Jeg blei iallefall ganske munter etterpå, etterpå hengekøya altså, ikke det morbide bildet, så munter at pappa bemerka det og lurte på om jeg var frisk igjen. Ikke helt. Men likevel. Jeg fikk en dødsrå tegning. Med bl.a. Lenin på. Lenin! Alle tiders. Jeg skal henge den opp ved siden av Luis Royo eller fotografiet av en naken mann bak bilen. Enten det, eller ved sida av bildet jeg fikk av Eggs, det postkortet med bruden som gifter seg høøyt oppe i lufta og klatrer i telefonstolper og whatsnots. Man kan kjøpe det på Norli, det var der Eggs kjøpte det til meg. Det er ordentlig fint. Ja, jeg tror jeg skal henge bursdagstegninga opp ved siden av postkortet. Den er så fin.

Pappa, brorsan og bestemor har tvinga i meg noe ris og pølser. Ja, pølser. Hu nekter å tro på at noen kan være veggis. Jeg var svak, hadde ikke spist på mellom to og tre dager, og blei rett og slett tvansfora med pølsebiter, mot min vilje. Hva kan en stakkar gjøre? Jeg synes det var litt ekstremt å brekke meg, dessuten hadde bestemor blitt lei seg. Ikke hadde jeg krefter til det heller, også var jeg ikke så jævlig hypp på spy i nesa og sånt. Jeg spiste risen min med oransj saus, og fortalte at jeg skulle til Oslo i morra for å bedre formen. FNYS, sier bestemor. For noe tull. Hvorfor det? FNYS.
Greit nok, fnys. Heldigvis er det ikke bestemor som bestemmer hva jeg skal ta meg til, det er jeg. Og jeg tror det er bra for helsa å ta en liten tur til hovedstaden. Der håper jeg å få møte hu søte fra Hvasser, Marianne, og kanskje Adrian også. Han har jeg egentlig tenkt å møte hver gang jeg er der, men det blir aldri til noe. I wanna fuck your brains out osv, men det hjelper like faens lite når man er tiltaksløs og, ja, lat. Også skal jeg ølle i Slottsparken. Da er det bare å komme. Øl gjør meg godt. Jeg har ikke drikki øl i dag, jeg tok bare en aldri så liten shot for å ikke ødelegge dagen helt. Medisiner er så kjedelige. En blir helt kretiner av det.

Jeg veit det interesserer alle midt i ræva, men jeg fikk 2, TO, på spansk eksamen, skriftlig. Jeg må si jeg er skuffa. Det var det jeg trodde jeg kom til å få da jeg gikk ut av lokalene. Seinere tenkte jeg som så, etterhvert som tida gikk, at hei. Jeg merka jo ingen feil! Jeg må enten være jævlig dårlig (siden jeg ikke oppdaga feila), eller jævlig god (siden det ikke fantes feil å oppdage). Jeg er jævlig dårlig. Jeg fikk 4 i standpunkt, spansk var et avsluttende fag. Det er jeg mer enn fornøyd med. Men 2-er, det er så, lavt. Jeg har for mange 2-ere å vifte med i år. Ikke vurdert er bedre enn 2-er. Neste år, da skal jeg vise dem. Neste gang, Simba, neste gang …

…Og mens vi er inne på Løvenes Konge, den scenen jeg definitivt har blitt mest traumatisert av noensinne, i noen film, er denne. Den er nitrist, og ganske grotesk når man er bare fire år:

Også kommer alle gnuene og tråkker ham ihjel. Det er derfor jeg aldri skal på fotballkamp eller stappfulle diskotek. Jeg er drittredd for å bli tråkka ihjel.

Jeg strøyk ikke i fem fag som frykta. Det ville vært katastrofalt, rett og slett. Jeg strøyk i to. Akkurat nok til å kunne komme inn neste år, og ta eksamen i høst. Det blir en fittebitter geografieksamen jeg allerede gruer meg til, og en forhåpentligvis vidunderlig og kul design&arkitektureksamen. Laangt ord. Egentlig, så var jeg sjuk i dag. Men siden det var siste skoledag og jeg diverse fugler uavhengig av hverandre hadde plystra meg i øret at jeg hadde jævlig mye dritt som måtte ryddes, kom jeg. Fordi jeg ville ha noen av skissene mine, kaste dritten min, og kjøpe røyk. Jeg hadde, skuffende nok, ikke råd til rullings. Derfor blei det 20 Lucky. Det er greit det òg, altså. Det er bare det at man får et mye mer personlig forhold til røyken om en har laga den sjøl fra bånn av, stelt den og fiksa den så tjukk eller tynn man ønsker der og da, kakke den litt i bordet, og sist, men ikke minst, forsegle den med sitt eget schpytt. Jeg tror at hvis når jeg får kreft og kols av røyken, så vil jeg føle meg mye lettere til sinns om det var selvpåført. Jeg valgte kreften, jeg var sterk nok til å si JA TAKK!, det var ikke noen feite borgerpamper i Texas som gjorde meg avhengig av diverse ulumskheter de tilsetter i ferdigrøyken. Eller, vent. Jeg er et svakt menneske. Jeg liker ferdigrøyk også. Hvilken type røyk jeg foretrekker går egentlig i perioder. Når lærerne begynner å si at “Nå får dere en femminutter så dere kan strekke litt på beina, og Marie rekker å blåse en Lucky Strike”, så er det kanskje på tide å A) kutte ned røyken, B) ikke la den slenge rundt åpenlyst slik at ikke bare kan alle se den, men førsteklassinger stjeler også, eller C) bytte vane. Jeg er litt illojal. Men på en annen side ikke. Ferdis, da er det Luckies. Rullings, da er det Rød3. Ferdig med det og punktum. Uansett, jeg bytta vane. Og kommentarene har opphørt, fra alle andre enn engelsklærern fra førstegym som blunker lurt og sier at visst er det harmonisk å røyke, vennen. Bare ikke midt i skolegården når hele skolen står ute og lurer på om de er kommet opp i eksamen? :) Lulz lix. Jeg stumpa og tente den igjen 3 ganger. Jeg er en rebell! Neida. Jeg hadde bare ikke fått morningsen ennå. Rart hu ikke lukta det egentlig.

Go digresjon, go go go! Hello mister rock n roll! Det var ikke røyk og hasj jeg skulle skrive om i dag. Det var en gammel dame og en ubehagelig opplevelse på herretoalettet i byen.
Først dama:
Jeg og Eggs hadde just satt oss på bussen hjem. Riktig buss denne gangen - vi gikk egentlig på den som gikk fem minutter før fra samme spor, men bussjåføren kjente meg igjen og sa at håhå neidu, nå tar du feil buss frøken. Greit, jeg gikk av og tok neste. Der kjente ikke sjåføren meg igjen, likegreit. Han så ikkeno koselig ut uansett. “DET LIGGER EI DAME VED SIDEN AV BUSSEN!” Ei jente roper ut, og hele bussen (som det forøvrig er rart ikke velter som en liten robåt med glade redningsvestkledde hyperbarn i), får all vekt på vår, høyre, side. Klistre-klistre, tredve fjes klistra mot rutene. Og ganske riktig, jeg ser etpar bein der. Ikledd lyse bukser med strykepress. En stokk litt bortafor, en fortvilt ektemann litt nærmere, og overkroppen til ei utrolig søt gammal dame med hvite krøller, briller, og blødende sår over øyebrynet. Stakkar! Håper ikke hu har brekki lårhalsen! var det første jeg sa til Eggs. Ei håndballjente sprang ut for å hjelpe og ba bussjåføren vente til de hadde fått orden på situasjonen, men vår ytterst usympatiske bussjåfør sa at nei, dette fikk noen andre ta seg av, han skulle kjøre bussen sin.
Den stakkars dama bare lå der, og hu grein. Er det noe som er trist, er det eldre damer som gråter. Det er riktig tragisk, og jeg får litt lyst til å grine selv. Mannen prøvde å løfte henne opp i stående, men hu hadde for vondt. Ei VKTdame kommer løpende til og hjelper ham, og dama ser nå halvt i svime ut. Uff. Jeg vil egentlig hjelpe, men bussen kjører snart, dessuten er det allerede en del folk rundt henne nå - mest ufordragelige, uforskamma idioter som bare vil se på, men noen som hjelper også. Deriblant mannen og VKTdama, som i mellomtida har henta en stol hu forsiktig plasserer dama i. Hu har veldig, veldig vondt, og bussen kjører fra a. Jeg har litt vondt inni meg ennå, når jeg tenker på det. For jeg tenker på mine egen bestemødre, tenk om det skjer dem og jeg ikke er der. Så blir de sett på, glodd på, når de ligger der hjelpeløse på bakken og ikke tør å spørre om hjelp siden de er for høflige til å plage noen med seg selv. Eller hva om jeg er med. Da hadde jeg blitt temmelig rådvill og fortvila. Man, jeg er glad jeg ikke er gammal. Og jeg ville ledd av detta om det var noen på 50-, men når de er eldre enn det, er det litt trasig altså.

Herretoalettet: Jeg og Eggs må tisse. Vi har sitti på Maskinisten i etpar timer og riktig kost oss og overhørt en ny telefonselger bli lært opp i teknikk og slikt, røyka, og sagt nei til “did you order dagens?”. Jeg har kjøpt meg (fake)pelslue a là Lenin, og er storfornøyd. Like ved domkirka må plutselig begge to skikkelig tisse, og vi forter oss opp på Farmandstredet siden vi ikke har femmere å overse andre steder. Jeg nekter å betale for primærbehov unntatt mat og sånt sa jeg, og hørte med en gang hvor teit det hørtes ut, så vi lo litt og hasta videre oppover. Endelig framme, og ifanden for en kø. Kø helt til skofuz nesten! Heck, sier Eggs, vi stikker på mannedoen, den er aldri i bruk likevel. Ja, stemmer jeg i, den har vi fine erfaringer med, det gjør vi. Så kan de idiotene angre på at de står i kø bare for å sitte på en do med rosa vegger. De blå er jo minst like greie, in fact spiller ikke veggfargen så stor rolle for oss uansett. Så vi trasker fredig inn, beredt til å si beklager, men det er så lang kø! og håpe at det går greit for den eventuelle mannen ved vasken. Men det er ingen mann ved vasken. Puh, flaks, fniser jeg og sikter mot den innerste båsen. Hele rommet er helt tomt, og jeg begriper ikke hvorfor bare vi ser muligheten. WAIT WAT. Jeg ser en kraftig rygg. Jeg ser bukse på knærne, jeg ser taktfaste håndbevegelser, jeg ser… en middelaldrene mann - en ronkende middelaldrene mann. Damn! Kunne han ikke lukke døra iallefall?! Jeg løper ut i en faderlig fart for å slippe pinlig øyekontakt, røde tryner og flaue UNNSKYLD ÅHERREGUD BEKLAGER ASS NEI NEI DET ER MIN SKYLD NEI ÅÅÅÅÅ ØYNENE MINE GUD NEI ÅÅÅÅÅ. Eggs fatter ikke skissa og beveger seg lenger inn. Snart vil hu oppleve det samme som meg, det er ingen vei utenom at dette bildet skal bli brent inn på hennes netthinne også, for jeg kan ikke, jeg kan ikke rope at nei, løp ut, det er blablabla! Et halvt sekund til tjue sekunder etterpå kommer hu ut med det uttrykket jeg sikkert også hadde i trynet da jeg var der hu stod. Jeg mista begrep om tid, løp med henne i armen og vi beklaga oss begge til hverandre om hva vi hadde sett. Gud, så flaut, PINLIG. Hvorfor lukka han ikke døra? Døra inn til selve herredoen eller iallefall til båsen? En blotter? Eller gjør alle menn dette? Bare eldre menn? Ånei, nei, nei. Aldri mer herredo. Aldri mer, med mindre det er en heit fyr med Kurt Cobain-skjegg som står der, da skal jeg vurdere å gi ham en hjelpende hånd eller hva han nå måtte trenge. Men ikke ellers.

Dessuten leser jeg Lulú av Almudena Grandes, og den anbefales for alle som liker erotikk.

Jeg skulle være ekstra…nei forresten, stryk det.
Jeg skulle være ekstra snill med Eddie i dag for én gangs skyld. Jeg klarte det tydeligvis ikke. Jeg er en fiasko, en taper, en quitter, et null! Ok, fullt så ille er det ikke. Men jeg synes det er snilt å ikke slå selv om man vil det, og ikke være en for sterk, selvstendig kvinne. Jeg gjorde en halvgod jobb. Jeg glemte det egentlig mesteparten av tida, og slo litt og diverse. Edge gav meg 2-.

Det viser seg at det er snilt å gå i skjørt og å si “wow eddie dine film kommentarer er så jævla sexy” “du er den beste kommentatoren siden george washington carver assa” (direkte sitat, grammatikkfeila er ikke mine). Eddie kommenterte ikke filmen, han sa bare “denne scenen er kul”. Og det var da V (i V for Vendette, for de som ikke tok den), kutta opp 10 menn eller noe så blodet spruta og jeg fikk lyst på kirsebærsaft fra Babels. Ikke nok med det, jeg tror jeg kommer til å ha et aldri så lite mareritt om det i natt. Ting som kunne skjedd på ekte, som å få halsen kutta over med kniv eller brekke nakken fordi en mann i maske hiver deg på huet ned i bakken, denslags er grunnen til at jeg til tider blir i overkant paranoid*. Krigsfilmer og sånt generelt, med pil og bue, kniver, pinner eller rett og slett bare vanlig vold er ekkelt. Snuff, aids og porno er helt greit, sånt skjer. Man får et virus her og der, blir tatt bilde av før og etter en dør, siden misbrukt, skjenda og lagt ut på internett så de gjenlevende kan ha noe å kose seg med. Men en føkkings neve i trynet eller en stein i ryggen, ouch. Vold ekke mi greie.

*Apropos paranoid vet dere, vi fikk ei lame oppgave på skolen i dag, gå rundt og telle bøker på biblioteket, banke på den stengte kinoen for å spørre hva sjefen het og denslags, skisse det gamleste huset i byen. Etterpå gikk jeg og Solveig for å kjøpe noe å drikke, og fant ei forlatt veske oppå ei søplekasse ved rulletrappa ned til polet. Ingen eide den, og jeg blei drittredd det var et sånt skjult kamera-opplegg, og bestemte at jeg skulle sette meg ned på benken og bare holde øye med den ei stund, sjekke terrenget liksom, før jeg sneik meg bort for å se om det lå ei lommebok med leg oppi. Etter, tja, femten minutter? med kikking på stygge folk som kikka tilbake, gikk jeg bort, røska den åpen og fant en kiwipose. Det lå bare en kiwipose oppi der, ikke lommebok, mobil, noe annet. Det lå rett nok noe inni posen igjen, men den ville jeg ikke åpne. Solveig var egentlig temmelig passiv i denne aksjonen, og jeg følte meg litt teit der jeg nagga i vei om kamera, lurerier og slikt. Vi gikk/stod ned rulletrappa for å endelig levere den i infokassa, men den var stengt. Jeg la den i et hjørne og gikk.

Jeg har skata jævlig mye i dag, makes me happy.

Detta bildet fra søttendemai illustrerer hvordan jeg har sett ut to ganger i dag. Og Eggs’ uttrykk er temmelig likt det folk jeg har fortalt det til har sett ut.
…Hvorfor er verden kjip i dag? Jeg gikk inn på do på skolen for å freshe opp sveisen (ikke det at det hjalp eller noe), og det ligger en bæsj i do. Bare en bæsj, lysebrun, uten papir rundt eller noen ting. En bæsj. Og jeg ser forundra på mitt whatthefuck-uttrykk i speilet, før jeg ser ned igjen. Jeg mener, hva faen? Hvordan havna den der? Jeg tror jeg veit det. Men likevel. På jentedoen? En bæsj? Jeg blei sur. Rett og slett sur. Jeg holdt det for meg selv, og sørga for at ingen så meg da jeg gikk ut derfra. For jeg kom meg fort ut. Tenk om noen hadde sett meg, gått inn, og trodd at det var meg. Det gjør meg ingenting at folk veit at jeg tisser på skolen iblant. Men ikke fanden om jeg skal ha rykte på meg for å legge igjen lysebrune bæsjer i do for å være kvalm. 
Eddie var særdeles underholdede i dag. Jeg lagde en heis vi kunne sende lapper i, og det var søtt. Den fungerte helt til noen herpa den i storefri. MacGyverinspirert, naturligvis. Jeg har røyka endel. Ikke drikki. Fulgt etter Eddie, fulgt etter Eddie, så fulgte Eddie etter meg, og jeg fulgte etter Eddie igjen. Så fulgte Karoline etter meg og ved jernbanen sa vi hadet, for toget hennes kom. Hva tror dere skjedde nå da, godtfolk? Hvorfor har jeg unngått å vise meg på jernbanen etter klokka 12:00 siden i vinter? På grunn av denne “kjæresten” min. Hvem går på perrongen, får øye på meg og løper bort for så å kysse meg hardt og brutalt uten å merke min motvilje og motstand? “Kjæresten” min. Som forøvrig også hinta om at han ville besøke meg og dama mi og “såve med deres”. Idiot. Idiot. Ta et hint, idiot! Jeg virker kanskje i overkant rasistisk, igjen, men i helvete heller, helvetesfittesatan, går det an? I hvilken kultur er det greit å bare slentre bort til ei fremmed jente, anta hu er kjærsten din, stappe pikken din i munnen hennes og gi henne pizza etterpå? Jeg er riktignok vokst opp i bygdenorge, inne i Telemark, kan hende vi er litt konservative der. Kultursjokk.
Jeg gikk for å skylle munnen min på Farmandstredet. På do, ja. Går inn i en bås for å se sur ut, jeg glemte nemlig telefonen min og kunne ikke ringe noen for å klage og sutre, så jeg fikk la det gå over. Men vent litt! Hva er det som ligger der i doen? Jo, en bæsj. IGJEN. Da blei jeg litt sånn… oppgitt. Og da jeg fikk summa meg, blei jeg sur igjen. Og jeg stakk ut for å kjederøyke, håpe at noen så meg kjederøyke, og tenke “wow, hu der kjederøyker, hu må være sur, hu må være jævlig sur, se på det blikket a du, se så sur!”.
Jeg er jo jente. Jeg anvender jentedoer. Og der forventer jeg ærlig talt at folk trekker ned etter de er ferdige, uansett hvor dårlig tid de har. For vi jenter synes jo bæsj er ekkelt og vil ikke bli sammenlikna med denslags. Ikkesant? Joda. Jo. Jeg la merke til at Emma (tror jeg det var) hadde et liknende innlegg her for en stund siden, og jeg blei halvsjokkert. Jeg trodde ikke jenter var sånn. Men nå veit jeg bedre. Dere jævla fitter.

PS: 23:28:06Eddie Elsker Eddie. says:
det var typen min som skrev det ikke jeg. 

-Jeg tror vi har et gjennombrudd.

Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg ble fylt av sadistisk fryd da Eggs tok detta bilde da jeg skata. Nå føler jeg meg som vepsen:

Jeg er ikke i besittelse av rusmidler, verken lovlige eller ulovlige. Det gjør egentlig ingenting, men akkurat nå hadde det vært utrolig deilig med et aldri så lite gram til leksene. I morra skal jeg ha framføring i samfunnsfag, yndlingsfag, men jeg tror jeg kommer til å droppe å ta det foran hele klassen, for jeg har ikke begynt enda. Temaet mitt er uhyre interessant og jeg kan tolke det fram og tilbake og bort og ned, hvilket jeg også tenker å gjøre, men så lenge jeg ikke er forberedt tar jeg det aleine med læreren. Så blir det litt mer intimt og lett å gjøre det om til en samtale mer enn ei lite sjølsikker framføring foran en klasse hvor toppen tre kikker opp fra PC-skjermene sine. Allright, jeg er en av dem som ofte sitter oppslukt av flash eller myspace, men jeg evner å gjøre to ting samtidig. Og jeg tror ikke så godt om de andre. Joa, noen. Men klassa mi… ja. Alle har vel hatt ei klasse de ikke er helt fornøyd med en gang. ”Noen som ikke skjønte teksten fordi den stod på nynorsk?” ”Ja. Hva betyr å stele?” …Kjære, kødder du? Å STJELE. Nå var jeg muligens litt i overkant krass, og i og med at jeg faktisk lærte å lese og skrive på nynorsk og hadde det som hovedmål til inntil et par år sida, har jeg antakeligvis en fordel og klarer ikke helt å sette meg inn i deres situasjon. Men hallo. Det uttales nesten likt. Det mangler én bokstav – stele, stjele. Liksom. Ja. Jeg skal ikke bruke det ordet.
 Iallefall – jeg gidder ikke begynne på samfunnsfagen nå. Det handler ikke om å gidde, engang. Det handler om å planlegge å ikke gjøre. Å ta det på sparket. Istaden for å ta det på sparket, har jeg nå planlagt å ta det på sparket så det blir litt mer spontant. Slik, nå føles det bedre med en gang. Jeg har gjort leksa mi.

Dagens herlige øyeblikk:
Sjefen min er lydtekniker av yrke og jobber i studio, det lærte jeg i dag. Det var det eneste jeg lærte, for jeg dro tidlig fra skolen, halv ti. Det var riktignok fordi jeg hadde avtale på kokohuset – de har ikke gitt helt slipp på meg ennå – så det er god nok grunn. Seinere satt jeg på jobb og the Man skulle henge opp en høyttaler. Står på en stige, balanserer hårfint, holder seg ikke i noe for begge hendene går med til å holde den jævlig feite boksen oppe i taket mens han har skruen i munnen. ”FAAAEEEN!” Skrua detter ut. Og han står der, med hele verdens elendighet i blikket, litt oppgitt, litt hva-faen-gjør-jeg-nå, litt selvironisk siden det så temmelig teit ut og litt kult ut. Alltid litt kul. ”…Eh. Folkens.” Han står der og kan ikke bevege seg. ”…Hjælp.”   Jeg var den eneste som lo. Jeg tegna det også, kan laste opp bilde når jeg gidder. Åhå. Jeg lo en slik ond rottelatter, sånn mjiæh-mjiæhwhoaa. Prøvde å stenge lyden inne, men da laga jeg bare enda verre lyder, og folk snudde seg uansett. Men jeg dro en Liam Lynch – And I was like, whatever. Kinda.

 Jeg er ikke chip. Det første ei jente spurte meg om da dama hennes introduserte oss var ”hei, er du chip?” (Litt av en måte å hilse på, jeg liker henne.) Det kan selvsagt ha noe med det faktum å gjøre, at jeg nettopp hadde rivi av meg hjelmen (ja, jeg kjører moped. Moped. Ikke scooter, jeg kan gire – jækla bra òg), og hadde flatt hår som sakte men sikkert var på vei opp i ørnereir igjen, en sjarmerende samling insekter i øyet som forårsaka tårestrømmer som ikke bare føkka opp sminka og fikk meg til å se ut som en oversminka emo, men som òg gav meg en søt rosatone rundt øynene, som for øvrig også hovna opp grunna de levende fremmedlegemene med vinger som ikke ville ut. Jeg kan forstå at mitt noe herja og utypiske utseende kunne forvirre, men chip? Er det noe dem bør ta seg nær av, eller noe jeg bør ta som kompliment – eventuelt hint til å se meg i speilet? Det begynner å nærme seg et år sida, men jeg husker det ennå og har det litt i bakhodet når jeg kjører moped for å treffe noen for første gang.

Men jeg bomma bort en røyk til han med håret på jobb. Så det går bra.

Lunka kaffe, bolle som begynner å bli tørr, dagens avis er ikke interessant. Jeg kjøpte meg melkeputt i dag tidlig, jeg visste ikke at slikt fantes lengre. Nå er det egentlig tentamen, jeg gjør ingenting. Vi har ei uke på oss, så det er god tid helt til det er dårlig tid. Tentamen i spansk. Det kan jo ikke være så veldig tidkrevende.

Jeg føler meg ganske betatt her jeg sitter - jeg fikk melding av ei jente jeg ikke tør møte for ofte i frykt for å forverre tilstanden. Det ville vært litt krise, eller kanskje bare fint. Jeg savner det fine, egentlig. Og jeg er ordentlig lei av kjæresten min. Kanskje jeg skal bli monofil. Anstrenge meg skikkelig og løse hele greia. Det er sikkert litt mye jobb. Jeg gidder ikke, ikke enda. Jeg vil bare nyte følelsen så lenge den varer, og drikke 1/4 liter melk imens jeg gjør det. Det er fredag. Jeg tok meg den frihet å lage en cityjoint i dag morges, og hadde en strålende gåtur til skolen. Kanskje det er derfor jeg har det så fint akkurat nå.

Da jeg kjøpte melka mi, kjøpte jeg jo også en bolle, kaffe, ei pakke Luckies og klassekampen. Han feite mafiabossen av “tigger” så meg og jeg bytta en røyk mot ei russisk folkevise på trekkspill. Jeg har veldig mye imot ham, for han tror jeg er hore. Uansett hva jeg sier, svarer han “ja, ja, how much?”. Jeg mener, herregud jeg ser ikke såå jævla horete ut, vel? Første gangen dro han meg til sides på gata, holdt armen min i et sånn politiaktig grep du ikke kommer deg løs fra, lekte med håret mitt og hviska “sexy, sexy, how much, money is no problem, work for me,” og bla bla videre på østeuropeisk. Jeg tror det er like greit jeg ikke forstod det, men fornærma blei jeg iallefall. Nå skal jeg høre på Easy Riders demoen, så finner jeg sikkert tilbake til den fine stemninga jeg nettopp hadde igjen.

Sillen skal flytte til USA neste år. Da lurer jeg på hvordan jeg skal klare meg når jeg plutselig får lyst på fyll klokka ti en hverdag.

“Karakterer belønner kun snusfornuften.” -Karl Marx
Derfor stikker jeg tidlig fra skolen, for det er tørr asfalt - årets første - og jeg skal skate. Good bye, nazis.