Avdeling 4

Jeg skulle være ekstra…nei forresten, stryk det.
Jeg skulle være ekstra snill med Eddie i dag for én gangs skyld. Jeg klarte det tydeligvis ikke. Jeg er en fiasko, en taper, en quitter, et null! Ok, fullt så ille er det ikke. Men jeg synes det er snilt å ikke slå selv om man vil det, og ikke være en for sterk, selvstendig kvinne. Jeg gjorde en halvgod jobb. Jeg glemte det egentlig mesteparten av tida, og slo litt og diverse. Edge gav meg 2-.

Det viser seg at det er snilt å gå i skjørt og å si “wow eddie dine film kommentarer er så jævla sexy” “du er den beste kommentatoren siden george washington carver assa” (direkte sitat, grammatikkfeila er ikke mine). Eddie kommenterte ikke filmen, han sa bare “denne scenen er kul”. Og det var da V (i V for Vendette, for de som ikke tok den), kutta opp 10 menn eller noe så blodet spruta og jeg fikk lyst på kirsebærsaft fra Babels. Ikke nok med det, jeg tror jeg kommer til å ha et aldri så lite mareritt om det i natt. Ting som kunne skjedd på ekte, som å få halsen kutta over med kniv eller brekke nakken fordi en mann i maske hiver deg på huet ned i bakken, denslags er grunnen til at jeg til tider blir i overkant paranoid*. Krigsfilmer og sånt generelt, med pil og bue, kniver, pinner eller rett og slett bare vanlig vold er ekkelt. Snuff, aids og porno er helt greit, sånt skjer. Man får et virus her og der, blir tatt bilde av før og etter en dør, siden misbrukt, skjenda og lagt ut på internett så de gjenlevende kan ha noe å kose seg med. Men en føkkings neve i trynet eller en stein i ryggen, ouch. Vold ekke mi greie.

*Apropos paranoid vet dere, vi fikk ei lame oppgave på skolen i dag, gå rundt og telle bøker på biblioteket, banke på den stengte kinoen for å spørre hva sjefen het og denslags, skisse det gamleste huset i byen. Etterpå gikk jeg og Solveig for å kjøpe noe å drikke, og fant ei forlatt veske oppå ei søplekasse ved rulletrappa ned til polet. Ingen eide den, og jeg blei drittredd det var et sånt skjult kamera-opplegg, og bestemte at jeg skulle sette meg ned på benken og bare holde øye med den ei stund, sjekke terrenget liksom, før jeg sneik meg bort for å se om det lå ei lommebok med leg oppi. Etter, tja, femten minutter? med kikking på stygge folk som kikka tilbake, gikk jeg bort, røska den åpen og fant en kiwipose. Det lå bare en kiwipose oppi der, ikke lommebok, mobil, noe annet. Det lå rett nok noe inni posen igjen, men den ville jeg ikke åpne. Solveig var egentlig temmelig passiv i denne aksjonen, og jeg følte meg litt teit der jeg nagga i vei om kamera, lurerier og slikt. Vi gikk/stod ned rulletrappa for å endelig levere den i infokassa, men den var stengt. Jeg la den i et hjørne og gikk.

Jeg har skata jævlig mye i dag, makes me happy.

Hardcore helg. Lars Winnerbäck gjennom alle timene, og jeg har ølla, røyka, skata, hengt og sett død ut for alle penga. Jeg har ikke solt meg, men jeg har fått skille. Et nesten usynlig et på rompa, but still, skille er skille. Skitt, right? Skitt. Dessuten har jeg gjort Eddie til familytreffet hans sitt midtpunkt, og det er fanden ikke dårlig avkastning for en time på mækkærn med kusina hans på bordet rett ovafor. Jeg har et glass vin her. Og vennen dro i stad. Eggs, altså. Så jeg har hatt både vin og venn i dag. Og det er fint. Jeg våkna med Eggs i senga mi.

Alt i alt har helga vært kul. Unntatt da jeg tryna på skatebård. Det var lite fett. Ikke lite fett som i faen, Kanalrock blir lite fett da, men lite fett som i faen, det var lite fett og jævlig vondt. Jeg fikk skrubbsår. Vil dere se? Klart dere vil se, lesertallet mitt holder seg oppe kun fordi jeg poster stygge bilder av meg selv og skvismoste lik. Vi tok endel bilder i dag. De fleste blei harmoniske og ålreite, men det er de stygge jeg skal poste her. For de var så stygge at de blei føkkings rå. Det är väl tanken som räknas ändå - jeg beklager at ikke alle er like stygge.

Akkurat detti. Ruller trøsterullings:

Nærbilde av såret:

Se så brune hendene mine er blitt i forhold til beina. Ikke det at jeg bryr meg, men se. Og nei, det er ikke fordi jeg er skitten. Ikke bare iallefall:

Så tegna jeg tattis på Eggs:

Bare se så nøgd hu blei:

Så følger en rekke kodakmoments med meg selv i hovedrollen.
Her har jeg just lært MacGyver, katta til Eggers, high five. Jeg elsker det:

That’s it folks! Jeg er føkkings fotogen, og dere er DRITTMISUNNELIGE. Det er derfor eventuelle mobbekommentarer følger. Mobbere er kun misunnelige. Self-obsessed and sexxee all the way!

Dagens høydepunkt: lage ubåter i vannet til Eggs med vilje.
Dagens nedtur: Bare spist slankemat, av typen “dette er en jævla feit sjokolade med masse karamell og shit som smaker brownie - tror DU! Den er egentlig kjempesunn og du blir tynn av å bytte ut middagen med denne ÜBERHELSEBAREN!!12″. Teit, jeg føler meg dum som gikk på.

Jeg bussa til skolen, og trodde Eddie hadde svikta meg siden han ikke stod på VKT og jeg tok meg god, god til og kjøpte kaffe, rullingspapir og klassekampen. Satt og røyka på VKT mens VKT-erne kikka stygt på meg, jeg kikka minst like stygt tilbake, og gikk opp mot skolen, hvor jeg antok Eddie satt, hyklersk og fornøyd. Men neida - han hang på narkotorvet og hadde gjort det en time, stakkar. Så vi lata som vi venta på taxi nok en time, og prata om skalla damer ogsånt. Også kom Simen og Mariann(e?) fra festen til Urd, de slo av en prat med oss og det var i det hele tatt bare skikkelig awkward siden Mariann(e?) nesten måtte dra Simen bort til oss. Så det var koz, lzm.

Også gikk jeg på skolen, også gikk jeg hjem, også også også, mest fordi jeg tåler mindre og mindre doser Sølvi for hver dag som går, og litt fordi jeg hadde lyst til å røyke. Så jeg fyrte en mislykka cityjoint på røykebordet med Sebastian, Nora, lærern og Pål (som prøvde skatebårdet mitt ned skolebakken og mislyktes). Det her er bare oppsummering, jeg har ingenting fornuftig å si, men jeg har lyst til å havne på aktiv-lista. Mon Dieu, jeg stikker ut med skatebård og litt morotobakk, dette blir for teit.

Gled dere til neste post forresten, den tror jeg blir kul.

Reader discretion advised; personlig og både sjølgod og sjølmedlidende post.
Fredagskvelden gikk med til noe jeg ikke husker. Dagen var fin, da. Slutta på skolen halv to og tenkte at nei fanden, jeg gidder ikke busse fram og tilbake. Skata ned til 7eleven og tryna nesten inn døra fordi jeg fikk lissa inn i hjulet på en eller anna måte. “HNG!” Fyren i kassa ser opp. “Jaså, skal ha kaffe nå?” “Yes.” Jeg legger kaffekortet på disken, han stempler den femte ruta. Hvilket betyr at denne kaffen er gratis. “20 kroner,” sier han og blunker. Jeg smiler litt kameratslig, for jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Han kødda naturligvis, men når folk i kassa kødder, hvor vil de hen? Har de en bra dag på jobb, eller vil de ta røykepausa si med deg?
Samma det. Med coffeeandcigarette i høyrehanda skata jeg videre til biblioteket. Satt der og venta til kvart på fire, da kom Sillen. Vi stakk på Maskinisten og drakk chai og spiste kjøpepai. Jeg bestilte solo med sugerør og chai, hu bestilte pai. Og det viste seg å være kjøpepai, til hennes store skuffelse. Da vi endelig fikk satt oss, var ei anna venninne der også. Hyggelig.

Dagens harmoniske øyeblikk:
Skata rundt på betongen over brygga da han fete som likner litt på en mørkhåra Kurt Cobain kommer vandrende. Han tar alltid pusten fra meg, han er den ultimate kjøleskapmann. Jeg vil tro de fleste som henger rundt i Tønsberg på daglig basis veit hvem jeg mener, han har blitt mer og mer synlig det siste året. Herlig fyr, og om han ikke skater så eter jeg ullsokkene mine - han ser iallefall ut som han skater. Og jeg ser det i blikket når han ser folk med brett under armen eller beina. Nuvel. Han kom iallefall gående, og jeg ruller bort til en benk, setter meg, tar på lua og jakka og tenner en sigg. Det begynner å bli kjølig. Han ser ålreit på meg, sånn “hei, jeg kjenner deg igjen, jeg har sett deg før men jeg husker ikke hvor”-blikk. Det er fint. Etter ei stund får jeg fart på meg igjen, og skater helt bort til “SKATING FORBUDT”-skiltet og litt forbi. Ooh, rebell! Der setter jeg meg, på brettet, på bryggekanten, beina dinglende over vannet og to venner på hver sin side av meg. (De kom inn i bildet på veien.) Vi har det fint. Veldig fint. Og jeg tenner nok en Lucky for harmoniens skyld. Fyren kommer gående, går forbi. Jeg glaner, for det er jækla få som kler halvlangt mørkt hår og tredagersskjegg så godt som ham - og det er noe alle kler godt. Alle menn, vel å merke. Det er på tide å dra hjem, sola forsvant akkurat bak de nye leilighetene på Kaldnes, og jeg griper brettet og sparker i vei. Så, utav det blå, eller rettere sagt utav en jævla dustete stein i veien, skjer noe med brettet og i et forsøk på å få kontroll gjør jeg det feteste trikset verden har sett meg gjøre til nå. Nei, det var ikke bare armer og bein i kaos. Det var, men utvikla seg til noe mer. Mye mer. Ikke kickflip, ikke impossible, men en blanding av de to og utenomjordiske krefter. Det MÅ ha sett jævla rått ut. Det FØLTES hinsides så. Og da jeg igjen ruller på fast, tørr asfalt, overraska av mine skjulte superkrefter snur jeg meg, tror tror du ikke kjøleslapmannen står og ser på, paff. Sammen med en fire, fem gutter i i begynnelsen av tenåra som løper etter med kamera og spør om jeg vil være med i skatefilmen dems. Jeg trengte tid til å summe meg, og klarte ikke skuffe dem og fortelle at kjære gutta, dette er ikke noe jeg kan (enda). Stopp meg neste gang, jeg må rekke en buss!
Men fittesatan hvor bra jeg følte meg. Framtida er lys.

Vel hjemme finner jeg ut at pappa hadde tatt med seg bikkja på hytta og glemt å si ifra. Typisk. Så var jeg aleine hjemme da, resten var antakeligvis nede hos Gome. Dro fram en sekser med øl og hadde cyberparty med en kompis. Det er utrolig moro: cam, øl, god kompis, hver for seg, aleine. Så slipper en å føle seg så dust hvis en runder tre øl aleine. Vi hørte begge på Lillasyster og hadde det finfint. Da jeg gikk ut for å sigge, fant jeg ut at jeg følte faktisk for å blande litt mer oppi. Så blei jeg så slækk at jeg stakk fra MSN og la meg i senga for å riktig nyte rusen. Øya igjen, mønstre likevel, kjenne musikken både i og på kroppen, jeg er musikken, musikken er laga kun for meg, i kveld, til dette ene øyeblikket. Kjære, jeg elsker disse øyeblikka. Så stod jeg opp og fikk ikke sove. Jeg ville sove, men klokka var fire og en jævla hurraglad fugl plystra og sang ubekymra utafor vinduet mitt. Helte innpå litt vin og rulla nattings, men pang. Det blei litt for mye av det gode, og jeg fikk et enormt sug inni meg og alt blei tomt. Så begynte jeg å grine for første gang siden jeg begynte på antidepressiva. Det var fantastisk, jeg hadde savna det. Men det var også så allerhelvetes vondt, for alt som hadde blitt dempa av medisin rant plutselig utav meg som snørr og tårer. Jeg sov altså ikke i natt. Jeg føler meg friere i dag enn på lenge. Og jeg har ikke bestemt meg for om jeg liker det eller ikke.

Jeg sitter i klasserommet og er lite produktiv. Veldig mye skal gjøres, og når for mye skal gjøres, blir ingenting gjort. Jeg har illustrert et eventyr med en rottekid på moped, den blei ekstremt støgg. Ikke det at jeg anstrengte meg så mye heller, jeg boikotta hele oppgava fordi den var teit. Det finnes ikke noe som heter moderne eventyr, det blir bare å kopiere et helt vanlig eventyr, skrive det om og inkludere mobiltelefoner og mp3-spillere på en fancy måte så lærern finner det artig. At mine evner til å plagiere karaktersettes har jeg lite til over for, særlig når karakteren egentlig skal speile mine generelle skriveferdigheter og kunnskap i faget. Jeg må ta meg et bringebærdrops.
På pulten min ligger ei uåpna pakke med Luckies, og grunnen til at den er uåpna er at jeg ikke har makta å bevege meg vekk fra plassen min i hele dag. Hvorfor det? Er jeg så feit? Nei. Jeg er feit uten fett. Grunnen er at jeg på vei til skolen nesten ikke rakk bussen, måtte løpe ved siden av bussen ned bakken til busstoppet med tretti par stirrende øyne fulgte meg. Lite kult. Jeg hiver meg på, anpusten, og merker fort at jeg glemte å fylle vannflaska. Jeg er tørst. Puster litt i tyngste laget litt for lenge. lenge nok til at dama i setet bak meg reagerer, jeg må fikse kondisen min. Endelig framme på jernbanen, tenner en røyk, røyker, stumper røyken. Går inn på Narvesen for å kjøpe lørdagsutgava av Klassekampen, Le Monde følger med i dag, hurra!, og ei ny pakke Luckies. Slenger på en kaffe med irish i siste liten.
Går ut, tenner en røyk og heller innpå skvipet de kaller kaffe, slentrer 100 meter til VKT, tenner den nest siste røyken utafor fordi han fete står der.
Ikke Han Fete som gikk i tredjeklasse i fjor, men han nest feteste som jeg har vanskeligheter med å tro at noensinne har gått i tredjeklasse, eller vil gjøre det. Så da stod jeg der, med Bård under armen, ei veske som ikke helt ville henge på skuldra, og ny røyk, siste røyken, fjerde røyken på et kvarter. Gidder ikke mer, går opp til skolen, en allerhelvetes ond, pervers bratt bakke og merker at jeg ikke skulle røyka så mye, så tett.
Blir kvalm, og her sitter jeg. Venter på at vi kan pakke sammen, løper en omvei til bussen for å unngå å gå forbi der “kjæresten” min jobber (haha, jeg er så patetisk), busse hjem, se på dr.phil for å ta bilde og sende til Eggs, busse inn igjen for så å møte Sillen halv fire og sitte på Maskinisten til stengetid. Hard kjerne, stein og rull, det er fredag! Grip dagen, grip grippen, det skal iallefall jeg gjøre. For det er tørr asfalt, og den har jeg venta i to dager på.

“Karakterer belønner kun snusfornuften.” -Karl Marx
Derfor stikker jeg tidlig fra skolen, for det er tørr asfalt - årets første - og jeg skal skate. Good bye, nazis.