Avdeling 4

Jeg er atten år, og det føles bra. Mamma og fatter er på stranda med broren min, og jeg er aleine hjemme. Det er klart jeg røyker. Litt sjenert ennå, siden vi har irriterende nysgjerrige naboer. Jeg har forresten alltid skrivi “nyskjerrig”, men jeg lærte her for et halvt år sida at det het “nysgjerrig”. Makes more sense, men jeg husker det ordet veldig godt fra barneskolen. Vi hadde diktat, og måtte skrive “nyskjerrig” hver dag, hver uke, til alle hadde skjønt det. Slik var det med alle såkalte vanskelige ord. På videregående retta norsklærern min på det. Det het visst nysgjerrig. Så naboene mine er jævla nysgjerrige.
De som bor på venstre side er for hyggelige. Og når de prater, hører jeg aldri hva de sier. De mumler, så jeg bare vinker med hånda og løper inn, tenker, det ekke så lenge til jeg flytter, det ekke så lenge til jeg flytter, det ekke så lenge til jeg flytter! og smeller med døra. De lener seg kameratslig over gjerdet (som pappa fjerna i sommer, gode busser blitt må vite!) og spør om jeg vil plukke markjordbæra dems. Klart jeg vil plukke markjordbæra dems. Men når de ber meg spise opp alle slik at det ikke blir noe igjen til barnebarna, blir jeg litt creeped out og sier okaaay? og trer resten på noen strå jeg henter fra min egen hage. Så moser jeg dem til syltetøy som ser ut som hjernegrøt og gir det til broren min som spiser det. De sykler hver dag, sammen, med matchende sykler. Dame- og herresykkel. Hver onsdag drar de til Strømstad for å kjøpe billig mat og spise lunsj på etelleranna kjøpesenter de maser om hver eneste torsdag, så flott det er. Annenhver helg drar de på hytta og to ganger i året til Gran Canaria. Tenk å være så rutinerte. Si nei takk til ekteskap.

Jeg gidder ikke engang begynne på de andre naboene, de er minst like forferdelige og har gitt meg og de andre barna i gata livsvarige traumer. Særlig Geir. Åherregud, Geir! Gersen, Trollet, Uværet, Ger, Grellers, også videre. Nei, ikke videre. Jeg stopper her. For jeg nyter jo røyken min, lovlig. Jeg sitter med hardcore pulehår, uten sminke - ikke det at jeg pleier å sminke meg så mye, men jeg sitter iallefall uten sminke - og jeg gleder meg til å jobbe i overimorra. Jeg trenger de spenna, så sårt. Hele sugardaddykonseptet er ganske genialt egentlig, hvordan de velsituerte middelaldrene mennene veit hvor mye vi småpikene trenger penger. Og hvor “langt” enkelte er villige til å gå for å få dem. Jeg kunne tenkt meg en selv iblant. Iblant, ja. Men jeg har en fiks evne til å få orden på økonomien helt selv, og det er jeg glad for. Jeg tror jeg tar med laptopen inn igjen etter jeg har røyka ferdig, det er for varmt å sitte ute.

Uff, jeg trenger nye sko. Sålen datt av på de gamle, og jeg har som sagt ikke råd til nye før ved juletider. Det blir en kald vinter, men jeg er glad så lenge jeg unnslipper koldbrann. I dag skulle jeg egentlig vært innom polet for å kjøpe noe stæsj til Sillen, men jeg forsov meg. Nå er klokka halv tre, jeg rekker det aldri. Det stenger klokka tre på lørdager. Jeg skulle gjerne også ha kjøpt meg en tjuepakning Luckies, men jeg har jo faen ikke penger. Jeg blir gærn av tørr rullings. GÆRN. Jeg ringe Eggs da jeg våkna, med en gang, og spurte om vi skulle drite i å dra på stranda for å grille med Sillen og en gjeng førsteklassinger. Klart vi driter i det. Vi orker ikke. Vi utsetter det til uka, og da erstatter vi det med middag på brygga og ei kald ei og en sigg etterpå. Lovlig. Det blir fint, og jeg gleder meg. Eggs har bursdag den 7. juli. Gratuler henne.

Og forresten. PEACE OUT.

Ok, det søte først. Ellers blir jeg bare ekstra sur og glemmer det søte. Jeg satt på fontena ved narkotorvet da en gammel mann kom bort til meg og begynte å snakke om krigen, og at jeg ikke måtte sitte for lenge siden jeg kunne få isjas og miste stortåa. Jeg blei ikke bekymra, for jeg er ung og sprek. Så sa han at det ikke var bra å røyke, da kunne jeg miste beina. Jeg svarte med en liten latter, og la til at neida, jeg liker å røyke for harmoniens skyld og har ingen planer om å slutte med det første. Jeg tror på røyk, og at det er sunt for meg, fordi røyken gjør at jeg føler velvære. Og det er lite som slår nettopp velvære.
Fredagskvelden tilbragte jeg med Sillen, på kino, Funny Games. Den var rar. På veien til kinoen stoppa Åberg (mopeden min), og jeg tenkte at faen, nå har jeg ikke mer bensin igjen. Da blei jeg litt sur, og trilla til Shell for å fylle på. Jeg fylte for 50 spenn og var glad igjen. Etter filmen lå det en stor dam under ham. Jeg blei bekymra, for det bare rant ut bensin hele tida, konstant. Først trodde jeg det var olje, det hadde ikke vært så farlig, for jeg måtte skifte olje snart uansett. Kjørte innom Shell igjen, og så at bensintanken hadde sprekki. Krise. Heldigvis var det en Falkenmann der, som hjalp meg. Han var den fineste mannen jeg har sett i hele mitt liv. Jeg ville bare ta ham med hjem og låse ham inne og være en norsk Fritzl kinda. Den fødte kjøleskapmann. Men nei. Jeg kunne ikke. Jeg så på at han skrudde Åberg i småbiter, han trengte ikke hjelp, og jeg tror jeg gliste hele jævla tida. Selv om Åberg må sjukemeldes til jeg får sveisa ham sammen igjen. Han ville ikke ha betalt engang, og tuta når han kjørte vekk. Jeg skal gifte meg med en slik mann, om jeg noensinne gifter meg. Han må finne seg i at jeg har ei elskerinne jeg liker mye bedre enn ham, men det går sikkert bra hvis han elsker meg. Noe han naturligvis gjør. Så skal han få lov til å ha et forhold til en ung sekretær hvis han vil også, og jeg skal late som jeg ikke skjønner det.
Herlig.

Oi. Nå har jeg glemt hvorfor jeg er sur. Jeg skal prøve å ikke komme på det igjen, men om jeg gjør det igjen, oppdaterer jeg. kthxbye.

På tide med ny post. Jeg har veldig mye å skrive, men jeg kommer ikke til å skrive alt. Hvorfor? Jeg er redd for leserne mine. Haha, temmelig teit, jeg veit. Men hei, når jeg plutselig får så mye treff lurer jeg på hvorfor. Utfordring: Si hvem du er og hvorfor du kikker her.
Nuvel. Dagen har vært temmelig kjip. Du veit de gangene du nesten ikke har drikki på lørdag, men likevel blir du sløv hele søndagen? Sånn er det. Men jeg har reparert. Litt for mye, tror jeg. Også er det skole i morra. Eller er det? Jeg har time på sjukehuset halv to. Jeg lurer på om det var i morra jeg skulle på ekskursjon med klassen. Da rekker jeg jo ikke hjem til to. Faen. Fridag. Enda mer fravær.

Vil du høre hvor fint jeg hadde det i går kanskje? Klart du vil.
Sjefen brølte så høyt han kunne: “Nå kan dere gå for dagen, hiv dere på flaska!”
Dette blei selvsagt møtt med 20 stemmer som ropte YES i munnen på hverandre og beina ut døra. Jeg og Eggs så på hverandre. Ingen av oss hadde planer, og vi var sannsynligvis de eneste i rommet. Det gjorde ikke meg noe egentlig, men da jeg kom hjem, venta Sillen. Hu hadde lyst på mat og digg, og endte opp med å sove hos meg. Vi drakk ei flaske rødvin - Sillen måtte blande ut sin med cider for å få den riktige “touchen” - og shotta det jeg hadde liggende av rester mens vi hadde det jækla moro. FAU (foreldregruppa på barneskolen, for dem som ikke husker det) blei hovedtemaet for kvelden. Det hele begynte slik:
Hele huset sov. Jeg poppa korken og håpa det ikke smalt. Kikka ut vinduet, jeg hadde ikke dratt for gardina. Var jeg sikker på at alle sov? Slepper pappa ut bikkja for å tisse til natta snart, og glaner tilfeldigvis inn vinduet mitt hvor vi sitter her med 50 stearinlys, en del flasker og en del kopper og glass? “Faen Sillen, dra for gardina a. Om ikke Schtix begynner å bjeffe på lyset, har likevel de gamle naboene orkesterplass.” “Haha, hvis fattern din kommer nå, bryter helvete løs. MARRRIEEEE!!!!” Vi lo så vi fikk krampe i magen og huska på den gangen vi blei bøsta med nesa i barskapet og alt for lite bod i alkoholomløpet. Imiterer fedrene våre, “Her luktar full manns bloood!” ler enda mer, og ser for oss begge to som troll. Som i Jurassic Park, trenger bare å ta et lite sniff ut i lufta så veit de akkurat hva som skjer, hvor, og hvem som har forårsaka det. De spenner på seg biksaumene, knepper bindingene på signalgule ski fast i kor, strammer nikkersen og drar opp ulvangsokkene. Drar den pelskanta, røde hetta på fjellrävenanorakken om hodet og setter ned fjellet i en helvetes snøstorm. “Ungane ‘kåns skø ikkje vera nera alkohol fyri dei fyller atten! Not on our watch they won’t!” Gud, som vi lo. De nærmer seg, når riser med sjumilsbiksaumar går på signalgule fisherski går det fort. Skøyter i takt, F-A-U. F-A-U. Som den svake, men likevel øredøvende lyden av da orkene marsjerer inn mot folka i Ringenes Herre, og du bare ser det havet av fiender og kjenner den taktfaste trampinga i mellomgulvet. Dette klarer altså våre fedre med FAU på slep. A står for ansvar! Me må ta Ansvar med stor A, må vite! Ikkje sitte her og drikke ‘kån dritings! Vi lo, vi lo! En måtte kanskje være der for å se det komiske, en må kanskje tilogmed kjenne fedrene våre, men hei. Det er den beste kvelden jeg har hatt på lenge. Jeg våkna forresten opp i ei grotesk stilling med brist i ribbeinet (men ikke tro at jeg får dra til legen, tøffe jenter fikser ei brist, sier fattern), med sokker stive av søt sprit (forhåpentligvis) og et jævla rottereir av et rom som ser ut som det eneste som kan fikse rotet, er en bulldoser. Men det går bra. Jeg hadde ikke noe jeg skulle gjøre i dag uansett, bare tentamen i spansk. Åh! Tentamen i spansk! Den skulle vært levert for snart to uker sida. Hvorfor har de ikke purra på den? Har de glemt den? Slapp jeg? Åja. Men det var jo snilt, å ta hensyn på den måten. Puh. Torsdag og fredag har jeg fri. Da skal jeg til Ozlo. Den ene dagen skal jeg nok jobbe dobbelt skift, forresten. Så jeg får finansiert denne turen min.
NORA. Les her. Les her. Jeg har fortsatt ikke spenners på kortet. NORA! Hookup? Potbrownies? Lampeskjermings?

Også avslutter jeg med Rudolf Nilsens “Opgjør”, for det passer veldig fint til dagsformen min. Mannen var genial:
Om ditt hjerte ikke skjelver, når du hører våpenlarmen,
der du sitter ved din pult og skriver tall og teller gull —
om det ikke driver blodet til en storm som svir i armen,
er det ikke mere verdt enn en tiøring med hull!

Om du ser på likegyldig, når ditt flagg fra unge dager
bæres frem i kamp av nye, unge menn —
da har hjulet i dig stanset og fått rustent kulelager.
Ingen kraft på jord kan svinge det igjen.

Om du aldri tar dig selv i at du plystrer på kontoret,
når en fjern, begeistret oprørssang fra gaten når ditinn,
mens din chef med gift i smilet applauderer dig og koret,
men det vedblir med å tone ennu lenge i ditt sinn —

Om du aldri noen aften søker hjem til gamle gater,
hvor din kamplyst engang flammet høi og vill —
om der ikke finnes svarte, svære gårder som du hater —
da har gråe plikters silregn drept din ild.

Om du leser i avisen din hver dag ved frokostbordet
at folk rundt jorden dagstøtt går i kamp for drømmens skyld
og du ikke som en hvisken gjennem sjelen hører ordet,
som befaler dig å våkne før du drukner i idyll —

Kan du aldri øine stjernen over vanens ulne tåke,
den som skinner mot vårt drømte nye land —
å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket!
Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand.

Om du mildt ironisk svarer, du er ferdig med å drømme:
det får bli en sak for andre som har bedre lyst og tid,
for en voksen mann med ansvar, han må holde sig i tømme,
han må henge i for landet og familien sin med flid —

om du sier at du slet dig op fra bare visergutten
det får andre også gjøre som vil op —
det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten.
Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp.

Reader discretion advised; personlig og både sjølgod og sjølmedlidende post.
Fredagskvelden gikk med til noe jeg ikke husker. Dagen var fin, da. Slutta på skolen halv to og tenkte at nei fanden, jeg gidder ikke busse fram og tilbake. Skata ned til 7eleven og tryna nesten inn døra fordi jeg fikk lissa inn i hjulet på en eller anna måte. “HNG!” Fyren i kassa ser opp. “Jaså, skal ha kaffe nå?” “Yes.” Jeg legger kaffekortet på disken, han stempler den femte ruta. Hvilket betyr at denne kaffen er gratis. “20 kroner,” sier han og blunker. Jeg smiler litt kameratslig, for jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Han kødda naturligvis, men når folk i kassa kødder, hvor vil de hen? Har de en bra dag på jobb, eller vil de ta røykepausa si med deg?
Samma det. Med coffeeandcigarette i høyrehanda skata jeg videre til biblioteket. Satt der og venta til kvart på fire, da kom Sillen. Vi stakk på Maskinisten og drakk chai og spiste kjøpepai. Jeg bestilte solo med sugerør og chai, hu bestilte pai. Og det viste seg å være kjøpepai, til hennes store skuffelse. Da vi endelig fikk satt oss, var ei anna venninne der også. Hyggelig.

Dagens harmoniske øyeblikk:
Skata rundt på betongen over brygga da han fete som likner litt på en mørkhåra Kurt Cobain kommer vandrende. Han tar alltid pusten fra meg, han er den ultimate kjøleskapmann. Jeg vil tro de fleste som henger rundt i Tønsberg på daglig basis veit hvem jeg mener, han har blitt mer og mer synlig det siste året. Herlig fyr, og om han ikke skater så eter jeg ullsokkene mine - han ser iallefall ut som han skater. Og jeg ser det i blikket når han ser folk med brett under armen eller beina. Nuvel. Han kom iallefall gående, og jeg ruller bort til en benk, setter meg, tar på lua og jakka og tenner en sigg. Det begynner å bli kjølig. Han ser ålreit på meg, sånn “hei, jeg kjenner deg igjen, jeg har sett deg før men jeg husker ikke hvor”-blikk. Det er fint. Etter ei stund får jeg fart på meg igjen, og skater helt bort til “SKATING FORBUDT”-skiltet og litt forbi. Ooh, rebell! Der setter jeg meg, på brettet, på bryggekanten, beina dinglende over vannet og to venner på hver sin side av meg. (De kom inn i bildet på veien.) Vi har det fint. Veldig fint. Og jeg tenner nok en Lucky for harmoniens skyld. Fyren kommer gående, går forbi. Jeg glaner, for det er jækla få som kler halvlangt mørkt hår og tredagersskjegg så godt som ham - og det er noe alle kler godt. Alle menn, vel å merke. Det er på tide å dra hjem, sola forsvant akkurat bak de nye leilighetene på Kaldnes, og jeg griper brettet og sparker i vei. Så, utav det blå, eller rettere sagt utav en jævla dustete stein i veien, skjer noe med brettet og i et forsøk på å få kontroll gjør jeg det feteste trikset verden har sett meg gjøre til nå. Nei, det var ikke bare armer og bein i kaos. Det var, men utvikla seg til noe mer. Mye mer. Ikke kickflip, ikke impossible, men en blanding av de to og utenomjordiske krefter. Det MÅ ha sett jævla rått ut. Det FØLTES hinsides så. Og da jeg igjen ruller på fast, tørr asfalt, overraska av mine skjulte superkrefter snur jeg meg, tror tror du ikke kjøleslapmannen står og ser på, paff. Sammen med en fire, fem gutter i i begynnelsen av tenåra som løper etter med kamera og spør om jeg vil være med i skatefilmen dems. Jeg trengte tid til å summe meg, og klarte ikke skuffe dem og fortelle at kjære gutta, dette er ikke noe jeg kan (enda). Stopp meg neste gang, jeg må rekke en buss!
Men fittesatan hvor bra jeg følte meg. Framtida er lys.

Vel hjemme finner jeg ut at pappa hadde tatt med seg bikkja på hytta og glemt å si ifra. Typisk. Så var jeg aleine hjemme da, resten var antakeligvis nede hos Gome. Dro fram en sekser med øl og hadde cyberparty med en kompis. Det er utrolig moro: cam, øl, god kompis, hver for seg, aleine. Så slipper en å føle seg så dust hvis en runder tre øl aleine. Vi hørte begge på Lillasyster og hadde det finfint. Da jeg gikk ut for å sigge, fant jeg ut at jeg følte faktisk for å blande litt mer oppi. Så blei jeg så slækk at jeg stakk fra MSN og la meg i senga for å riktig nyte rusen. Øya igjen, mønstre likevel, kjenne musikken både i og på kroppen, jeg er musikken, musikken er laga kun for meg, i kveld, til dette ene øyeblikket. Kjære, jeg elsker disse øyeblikka. Så stod jeg opp og fikk ikke sove. Jeg ville sove, men klokka var fire og en jævla hurraglad fugl plystra og sang ubekymra utafor vinduet mitt. Helte innpå litt vin og rulla nattings, men pang. Det blei litt for mye av det gode, og jeg fikk et enormt sug inni meg og alt blei tomt. Så begynte jeg å grine for første gang siden jeg begynte på antidepressiva. Det var fantastisk, jeg hadde savna det. Men det var også så allerhelvetes vondt, for alt som hadde blitt dempa av medisin rant plutselig utav meg som snørr og tårer. Jeg sov altså ikke i natt. Jeg føler meg friere i dag enn på lenge. Og jeg har ikke bestemt meg for om jeg liker det eller ikke.

Jeg sitter i klasserommet og er lite produktiv. Veldig mye skal gjøres, og når for mye skal gjøres, blir ingenting gjort. Jeg har illustrert et eventyr med en rottekid på moped, den blei ekstremt støgg. Ikke det at jeg anstrengte meg så mye heller, jeg boikotta hele oppgava fordi den var teit. Det finnes ikke noe som heter moderne eventyr, det blir bare å kopiere et helt vanlig eventyr, skrive det om og inkludere mobiltelefoner og mp3-spillere på en fancy måte så lærern finner det artig. At mine evner til å plagiere karaktersettes har jeg lite til over for, særlig når karakteren egentlig skal speile mine generelle skriveferdigheter og kunnskap i faget. Jeg må ta meg et bringebærdrops.
På pulten min ligger ei uåpna pakke med Luckies, og grunnen til at den er uåpna er at jeg ikke har makta å bevege meg vekk fra plassen min i hele dag. Hvorfor det? Er jeg så feit? Nei. Jeg er feit uten fett. Grunnen er at jeg på vei til skolen nesten ikke rakk bussen, måtte løpe ved siden av bussen ned bakken til busstoppet med tretti par stirrende øyne fulgte meg. Lite kult. Jeg hiver meg på, anpusten, og merker fort at jeg glemte å fylle vannflaska. Jeg er tørst. Puster litt i tyngste laget litt for lenge. lenge nok til at dama i setet bak meg reagerer, jeg må fikse kondisen min. Endelig framme på jernbanen, tenner en røyk, røyker, stumper røyken. Går inn på Narvesen for å kjøpe lørdagsutgava av Klassekampen, Le Monde følger med i dag, hurra!, og ei ny pakke Luckies. Slenger på en kaffe med irish i siste liten.
Går ut, tenner en røyk og heller innpå skvipet de kaller kaffe, slentrer 100 meter til VKT, tenner den nest siste røyken utafor fordi han fete står der.
Ikke Han Fete som gikk i tredjeklasse i fjor, men han nest feteste som jeg har vanskeligheter med å tro at noensinne har gått i tredjeklasse, eller vil gjøre det. Så da stod jeg der, med Bård under armen, ei veske som ikke helt ville henge på skuldra, og ny røyk, siste røyken, fjerde røyken på et kvarter. Gidder ikke mer, går opp til skolen, en allerhelvetes ond, pervers bratt bakke og merker at jeg ikke skulle røyka så mye, så tett.
Blir kvalm, og her sitter jeg. Venter på at vi kan pakke sammen, løper en omvei til bussen for å unngå å gå forbi der “kjæresten” min jobber (haha, jeg er så patetisk), busse hjem, se på dr.phil for å ta bilde og sende til Eggs, busse inn igjen for så å møte Sillen halv fire og sitte på Maskinisten til stengetid. Hard kjerne, stein og rull, det er fredag! Grip dagen, grip grippen, det skal iallefall jeg gjøre. For det er tørr asfalt, og den har jeg venta i to dager på.