Avdeling 4

Allrighty then! Update! Blogger er alltid dritkule i begynnelsen, og jeg kan skrive dritt om hvem og hva jeg vil, men etterhvert blir mulighetene mer og mer innsnevra for flere og flere leser den. Og det er litt teit å skrive f.eks. at jeg misliker Kristine fordi hu hele tida klør seg i øverst på låret og ser ut som en mann og lager gammel mann-lyder imens, du veit, sånn “Mmaaaahhhhgrharbl”. Så kanskje Kristine da ser at jeg har skrivi det og slutter å si hei til meg på bussen - nei vent, det har hu allerede, overlegne harryklump! Jeg liker deg ikke! Jeg håper du googler Marie liker ikke Kristine!

Eller, håper og håper. Da får jeg rykte på meg for å være en sånn ryktespreder og whatnot. Eh. Egentlig driter jeg i det, for alle hu kjenner er også harryklumper. Og eksen min. Men nå har jeg fått over TUSEN treff og hvis jeg bare skriver dritt er sjansene store for at noen før eller siden vil se det. HÅJADA. Jeg tror jeg bare stjeler Eggs’ idé, ta masse bilder og poste dem for å heller illustrere hvordan dagen har vært. (Apropos korleis dagen har vore, eg hadde heildagsprøve i nynorsk i dag, og stilte lukkeleg uvitande om det før eg møtte Solveig på VKT i halv ni-tida, eller var det i går? Ja, i dag møttast me ved vanngreia i første etasje og eg tenkte at pytt, detta skal eg greie. Pytt sann, eg gjekk opp og blei ferdig på halvanna time. Så reiste eg heim og åt is. Åleine. Og gruar til eg fer att prøva, for den noko tafatte norsklæraren kan ikkje nynorsk - ikkje bokmål heller for den saks skuld - og han skal altså rette prøva mi. Yeah. Evneveikt.)
Åh! Før jeg poster bildebloggen må jeg jo fortelle om i går. Jeg hadde ei lang latterkrampe, god trening for magen, ey, og jeg lo så jeg grein. Tårene rant, sminke i øyet - au!, prøver å holde latterbrølet inne, ler nedi skjerfet, gjemmer meg bak håret. Alle veit vel hvordan det går når en prøver å holde heavy latter inne. Jeg tror det hørtes ut som jeg hadde astma eller noe, så jeg måtte bare sleppe det ut og gå på gangen. Jeg veit ikke hvor lenge jeg blei, men du kan tro jeg følte meg teit der jeg stod og lo helt aleine i en folketom gang. Grunnen til latteren var en helt vanlig tråd på /b/ (oh, hardcore blasfemisk rebell, bryter #1 og #2!) med tittel “What should I call my pet mutant?” og så et bilde av et barn med progeria. “Wankistotle”.
Jeg hadde ikke ledd ordentlig hele dagen, så alt kom ut der og da. Jeg tror det smitta på mange. Eller så lo de av meg. Ja, jeg tror det var meg de lo av. Ikke nok med det, jeg tror Eddie skal på intervju på jobben min snart. Sjøl om jeg ikke kjenner han, har jeg på følelsen at han kommer til å bli en jæklig god telefonselger. Rekk opp handa den som er enig.
Og ja, det glemte jeg nesten; tittelen. Jeg har kommi over DESIGNERPASTILLER som heter Hint Mint. Liksom, designerpastiller? Hvem kjøper det for førti kroner når de kan få minst like mange for under tikroningen? Jeg, i dag, fordi det var fin eske jeg skal spare på. Men så var pastillene så gode at jeg kjøpte en til, og nå angrer jeg på at jeg har brukt åtti kroner på sexy pastiller når jeg kunne fått øl. Eller røyk. Men røyk trenger jeg ikke, for jeg har kjøpt røyk tre dager på rad nå. Først fordi jeg var tom. Så la jeg pakka i jakkelomma. Neste dag hadde jeg ikke på jakke, men trengte røyk, så kjøpte ny og putta den i bukselomma. I dag hadde jeg verken jakke eller buksa fra i går på meg, så jeg måtte kjøpe ny igjen. Fanden også.
(Og nei, jeg ville ikke gå en dag uten røyk.)

Ligger i senga i en halvtime etter klokka har ringt, pappa er i harnisk, jeg er trøtt:

Den nye matboksen min full av mat jeg glemte å spise, ferdig pakka i veska til noe jeg trodde var en lang skoledag:

Vel framme på skolen:

Spiste kjærlighet i klasserommet, hva faen, blå kjærlighet med sjokolade på? Æsj:

På kafé før jobb - Babels - det var skitkoselig. Leste avisa:

Haha, Rødt vil kaste ut TF. PÅ TIDE!

AIDS. I’ve got two people aiding me. I call them, my aides. Jeg har lite å gjøre, og ler av Arbeids og Inkluderingsdepartementet (AID):

Så spiser jeg Hint Mint:

Røykepause!

Håper jeg ser sånn ut når jeg røyker:

Gjør jeg? Nei:

Tar en omvei til jobb, for å slippe unna “kjæresten” min. Han er utlending:

På jobb. Eggs jobber ikke, men smiler realt til kamera:

Jeg derimot, jeg jobber så god jeg kan:

Nesten:

Arbeid: Ikke alltid det beste. Hvordan er det med AFP og telefonselgere mon tro?

Lønsj! Spiser potetgugge:

Kommer så hjem til 1 stk glad Schtix, som har nytt kosedyr i dag. Han heter Wilbur og har hardt hode og piper:

Kjeder meg. Lakker negla:

Ser på veggen min og mimrer om 10.klasse:

Nattings:

Leser Bjørneboes Stillheten til jeg sovner:

Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg ble fylt av sadistisk fryd da Eggs tok detta bilde da jeg skata. Nå føler jeg meg som vepsen:

Jeg er ikke i besittelse av rusmidler, verken lovlige eller ulovlige. Det gjør egentlig ingenting, men akkurat nå hadde det vært utrolig deilig med et aldri så lite gram til leksene. I morra skal jeg ha framføring i samfunnsfag, yndlingsfag, men jeg tror jeg kommer til å droppe å ta det foran hele klassen, for jeg har ikke begynt enda. Temaet mitt er uhyre interessant og jeg kan tolke det fram og tilbake og bort og ned, hvilket jeg også tenker å gjøre, men så lenge jeg ikke er forberedt tar jeg det aleine med læreren. Så blir det litt mer intimt og lett å gjøre det om til en samtale mer enn ei lite sjølsikker framføring foran en klasse hvor toppen tre kikker opp fra PC-skjermene sine. Allright, jeg er en av dem som ofte sitter oppslukt av flash eller myspace, men jeg evner å gjøre to ting samtidig. Og jeg tror ikke så godt om de andre. Joa, noen. Men klassa mi… ja. Alle har vel hatt ei klasse de ikke er helt fornøyd med en gang. ”Noen som ikke skjønte teksten fordi den stod på nynorsk?” ”Ja. Hva betyr å stele?” …Kjære, kødder du? Å STJELE. Nå var jeg muligens litt i overkant krass, og i og med at jeg faktisk lærte å lese og skrive på nynorsk og hadde det som hovedmål til inntil et par år sida, har jeg antakeligvis en fordel og klarer ikke helt å sette meg inn i deres situasjon. Men hallo. Det uttales nesten likt. Det mangler én bokstav – stele, stjele. Liksom. Ja. Jeg skal ikke bruke det ordet.
 Iallefall – jeg gidder ikke begynne på samfunnsfagen nå. Det handler ikke om å gidde, engang. Det handler om å planlegge å ikke gjøre. Å ta det på sparket. Istaden for å ta det på sparket, har jeg nå planlagt å ta det på sparket så det blir litt mer spontant. Slik, nå føles det bedre med en gang. Jeg har gjort leksa mi.

Dagens herlige øyeblikk:
Sjefen min er lydtekniker av yrke og jobber i studio, det lærte jeg i dag. Det var det eneste jeg lærte, for jeg dro tidlig fra skolen, halv ti. Det var riktignok fordi jeg hadde avtale på kokohuset – de har ikke gitt helt slipp på meg ennå – så det er god nok grunn. Seinere satt jeg på jobb og the Man skulle henge opp en høyttaler. Står på en stige, balanserer hårfint, holder seg ikke i noe for begge hendene går med til å holde den jævlig feite boksen oppe i taket mens han har skruen i munnen. ”FAAAEEEN!” Skrua detter ut. Og han står der, med hele verdens elendighet i blikket, litt oppgitt, litt hva-faen-gjør-jeg-nå, litt selvironisk siden det så temmelig teit ut og litt kult ut. Alltid litt kul. ”…Eh. Folkens.” Han står der og kan ikke bevege seg. ”…Hjælp.”   Jeg var den eneste som lo. Jeg tegna det også, kan laste opp bilde når jeg gidder. Åhå. Jeg lo en slik ond rottelatter, sånn mjiæh-mjiæhwhoaa. Prøvde å stenge lyden inne, men da laga jeg bare enda verre lyder, og folk snudde seg uansett. Men jeg dro en Liam Lynch – And I was like, whatever. Kinda.

 Jeg er ikke chip. Det første ei jente spurte meg om da dama hennes introduserte oss var ”hei, er du chip?” (Litt av en måte å hilse på, jeg liker henne.) Det kan selvsagt ha noe med det faktum å gjøre, at jeg nettopp hadde rivi av meg hjelmen (ja, jeg kjører moped. Moped. Ikke scooter, jeg kan gire – jækla bra òg), og hadde flatt hår som sakte men sikkert var på vei opp i ørnereir igjen, en sjarmerende samling insekter i øyet som forårsaka tårestrømmer som ikke bare føkka opp sminka og fikk meg til å se ut som en oversminka emo, men som òg gav meg en søt rosatone rundt øynene, som for øvrig også hovna opp grunna de levende fremmedlegemene med vinger som ikke ville ut. Jeg kan forstå at mitt noe herja og utypiske utseende kunne forvirre, men chip? Er det noe dem bør ta seg nær av, eller noe jeg bør ta som kompliment – eventuelt hint til å se meg i speilet? Det begynner å nærme seg et år sida, men jeg husker det ennå og har det litt i bakhodet når jeg kjører moped for å treffe noen for første gang.

Men jeg bomma bort en røyk til han med håret på jobb. Så det går bra.