Avdeling 4

Jeg er atten år, og det føles bra. Mamma og fatter er på stranda med broren min, og jeg er aleine hjemme. Det er klart jeg røyker. Litt sjenert ennå, siden vi har irriterende nysgjerrige naboer. Jeg har forresten alltid skrivi “nyskjerrig”, men jeg lærte her for et halvt år sida at det het “nysgjerrig”. Makes more sense, men jeg husker det ordet veldig godt fra barneskolen. Vi hadde diktat, og måtte skrive “nyskjerrig” hver dag, hver uke, til alle hadde skjønt det. Slik var det med alle såkalte vanskelige ord. På videregående retta norsklærern min på det. Det het visst nysgjerrig. Så naboene mine er jævla nysgjerrige.
De som bor på venstre side er for hyggelige. Og når de prater, hører jeg aldri hva de sier. De mumler, så jeg bare vinker med hånda og løper inn, tenker, det ekke så lenge til jeg flytter, det ekke så lenge til jeg flytter, det ekke så lenge til jeg flytter! og smeller med døra. De lener seg kameratslig over gjerdet (som pappa fjerna i sommer, gode busser blitt må vite!) og spør om jeg vil plukke markjordbæra dems. Klart jeg vil plukke markjordbæra dems. Men når de ber meg spise opp alle slik at det ikke blir noe igjen til barnebarna, blir jeg litt creeped out og sier okaaay? og trer resten på noen strå jeg henter fra min egen hage. Så moser jeg dem til syltetøy som ser ut som hjernegrøt og gir det til broren min som spiser det. De sykler hver dag, sammen, med matchende sykler. Dame- og herresykkel. Hver onsdag drar de til Strømstad for å kjøpe billig mat og spise lunsj på etelleranna kjøpesenter de maser om hver eneste torsdag, så flott det er. Annenhver helg drar de på hytta og to ganger i året til Gran Canaria. Tenk å være så rutinerte. Si nei takk til ekteskap.

Jeg gidder ikke engang begynne på de andre naboene, de er minst like forferdelige og har gitt meg og de andre barna i gata livsvarige traumer. Særlig Geir. Åherregud, Geir! Gersen, Trollet, Uværet, Ger, Grellers, også videre. Nei, ikke videre. Jeg stopper her. For jeg nyter jo røyken min, lovlig. Jeg sitter med hardcore pulehår, uten sminke - ikke det at jeg pleier å sminke meg så mye, men jeg sitter iallefall uten sminke - og jeg gleder meg til å jobbe i overimorra. Jeg trenger de spenna, så sårt. Hele sugardaddykonseptet er ganske genialt egentlig, hvordan de velsituerte middelaldrene mennene veit hvor mye vi småpikene trenger penger. Og hvor “langt” enkelte er villige til å gå for å få dem. Jeg kunne tenkt meg en selv iblant. Iblant, ja. Men jeg har en fiks evne til å få orden på økonomien helt selv, og det er jeg glad for. Jeg tror jeg tar med laptopen inn igjen etter jeg har røyka ferdig, det er for varmt å sitte ute.

Uff, jeg trenger nye sko. Sålen datt av på de gamle, og jeg har som sagt ikke råd til nye før ved juletider. Det blir en kald vinter, men jeg er glad så lenge jeg unnslipper koldbrann. I dag skulle jeg egentlig vært innom polet for å kjøpe noe stæsj til Sillen, men jeg forsov meg. Nå er klokka halv tre, jeg rekker det aldri. Det stenger klokka tre på lørdager. Jeg skulle gjerne også ha kjøpt meg en tjuepakning Luckies, men jeg har jo faen ikke penger. Jeg blir gærn av tørr rullings. GÆRN. Jeg ringe Eggs da jeg våkna, med en gang, og spurte om vi skulle drite i å dra på stranda for å grille med Sillen og en gjeng førsteklassinger. Klart vi driter i det. Vi orker ikke. Vi utsetter det til uka, og da erstatter vi det med middag på brygga og ei kald ei og en sigg etterpå. Lovlig. Det blir fint, og jeg gleder meg. Eggs har bursdag den 7. juli. Gratuler henne.

Og forresten. PEACE OUT.

Jeg strøyk ikke i fem fag som frykta. Det ville vært katastrofalt, rett og slett. Jeg strøyk i to. Akkurat nok til å kunne komme inn neste år, og ta eksamen i høst. Det blir en fittebitter geografieksamen jeg allerede gruer meg til, og en forhåpentligvis vidunderlig og kul design&arkitektureksamen. Laangt ord. Egentlig, så var jeg sjuk i dag. Men siden det var siste skoledag og jeg diverse fugler uavhengig av hverandre hadde plystra meg i øret at jeg hadde jævlig mye dritt som måtte ryddes, kom jeg. Fordi jeg ville ha noen av skissene mine, kaste dritten min, og kjøpe røyk. Jeg hadde, skuffende nok, ikke råd til rullings. Derfor blei det 20 Lucky. Det er greit det òg, altså. Det er bare det at man får et mye mer personlig forhold til røyken om en har laga den sjøl fra bånn av, stelt den og fiksa den så tjukk eller tynn man ønsker der og da, kakke den litt i bordet, og sist, men ikke minst, forsegle den med sitt eget schpytt. Jeg tror at hvis når jeg får kreft og kols av røyken, så vil jeg føle meg mye lettere til sinns om det var selvpåført. Jeg valgte kreften, jeg var sterk nok til å si JA TAKK!, det var ikke noen feite borgerpamper i Texas som gjorde meg avhengig av diverse ulumskheter de tilsetter i ferdigrøyken. Eller, vent. Jeg er et svakt menneske. Jeg liker ferdigrøyk også. Hvilken type røyk jeg foretrekker går egentlig i perioder. Når lærerne begynner å si at “Nå får dere en femminutter så dere kan strekke litt på beina, og Marie rekker å blåse en Lucky Strike”, så er det kanskje på tide å A) kutte ned røyken, B) ikke la den slenge rundt åpenlyst slik at ikke bare kan alle se den, men førsteklassinger stjeler også, eller C) bytte vane. Jeg er litt illojal. Men på en annen side ikke. Ferdis, da er det Luckies. Rullings, da er det Rød3. Ferdig med det og punktum. Uansett, jeg bytta vane. Og kommentarene har opphørt, fra alle andre enn engelsklærern fra førstegym som blunker lurt og sier at visst er det harmonisk å røyke, vennen. Bare ikke midt i skolegården når hele skolen står ute og lurer på om de er kommet opp i eksamen? :) Lulz lix. Jeg stumpa og tente den igjen 3 ganger. Jeg er en rebell! Neida. Jeg hadde bare ikke fått morningsen ennå. Rart hu ikke lukta det egentlig.

Go digresjon, go go go! Hello mister rock n roll! Det var ikke røyk og hasj jeg skulle skrive om i dag. Det var en gammel dame og en ubehagelig opplevelse på herretoalettet i byen.
Først dama:
Jeg og Eggs hadde just satt oss på bussen hjem. Riktig buss denne gangen - vi gikk egentlig på den som gikk fem minutter før fra samme spor, men bussjåføren kjente meg igjen og sa at håhå neidu, nå tar du feil buss frøken. Greit, jeg gikk av og tok neste. Der kjente ikke sjåføren meg igjen, likegreit. Han så ikkeno koselig ut uansett. “DET LIGGER EI DAME VED SIDEN AV BUSSEN!” Ei jente roper ut, og hele bussen (som det forøvrig er rart ikke velter som en liten robåt med glade redningsvestkledde hyperbarn i), får all vekt på vår, høyre, side. Klistre-klistre, tredve fjes klistra mot rutene. Og ganske riktig, jeg ser etpar bein der. Ikledd lyse bukser med strykepress. En stokk litt bortafor, en fortvilt ektemann litt nærmere, og overkroppen til ei utrolig søt gammal dame med hvite krøller, briller, og blødende sår over øyebrynet. Stakkar! Håper ikke hu har brekki lårhalsen! var det første jeg sa til Eggs. Ei håndballjente sprang ut for å hjelpe og ba bussjåføren vente til de hadde fått orden på situasjonen, men vår ytterst usympatiske bussjåfør sa at nei, dette fikk noen andre ta seg av, han skulle kjøre bussen sin.
Den stakkars dama bare lå der, og hu grein. Er det noe som er trist, er det eldre damer som gråter. Det er riktig tragisk, og jeg får litt lyst til å grine selv. Mannen prøvde å løfte henne opp i stående, men hu hadde for vondt. Ei VKTdame kommer løpende til og hjelper ham, og dama ser nå halvt i svime ut. Uff. Jeg vil egentlig hjelpe, men bussen kjører snart, dessuten er det allerede en del folk rundt henne nå - mest ufordragelige, uforskamma idioter som bare vil se på, men noen som hjelper også. Deriblant mannen og VKTdama, som i mellomtida har henta en stol hu forsiktig plasserer dama i. Hu har veldig, veldig vondt, og bussen kjører fra a. Jeg har litt vondt inni meg ennå, når jeg tenker på det. For jeg tenker på mine egen bestemødre, tenk om det skjer dem og jeg ikke er der. Så blir de sett på, glodd på, når de ligger der hjelpeløse på bakken og ikke tør å spørre om hjelp siden de er for høflige til å plage noen med seg selv. Eller hva om jeg er med. Da hadde jeg blitt temmelig rådvill og fortvila. Man, jeg er glad jeg ikke er gammal. Og jeg ville ledd av detta om det var noen på 50-, men når de er eldre enn det, er det litt trasig altså.

Herretoalettet: Jeg og Eggs må tisse. Vi har sitti på Maskinisten i etpar timer og riktig kost oss og overhørt en ny telefonselger bli lært opp i teknikk og slikt, røyka, og sagt nei til “did you order dagens?”. Jeg har kjøpt meg (fake)pelslue a là Lenin, og er storfornøyd. Like ved domkirka må plutselig begge to skikkelig tisse, og vi forter oss opp på Farmandstredet siden vi ikke har femmere å overse andre steder. Jeg nekter å betale for primærbehov unntatt mat og sånt sa jeg, og hørte med en gang hvor teit det hørtes ut, så vi lo litt og hasta videre oppover. Endelig framme, og ifanden for en kø. Kø helt til skofuz nesten! Heck, sier Eggs, vi stikker på mannedoen, den er aldri i bruk likevel. Ja, stemmer jeg i, den har vi fine erfaringer med, det gjør vi. Så kan de idiotene angre på at de står i kø bare for å sitte på en do med rosa vegger. De blå er jo minst like greie, in fact spiller ikke veggfargen så stor rolle for oss uansett. Så vi trasker fredig inn, beredt til å si beklager, men det er så lang kø! og håpe at det går greit for den eventuelle mannen ved vasken. Men det er ingen mann ved vasken. Puh, flaks, fniser jeg og sikter mot den innerste båsen. Hele rommet er helt tomt, og jeg begriper ikke hvorfor bare vi ser muligheten. WAIT WAT. Jeg ser en kraftig rygg. Jeg ser bukse på knærne, jeg ser taktfaste håndbevegelser, jeg ser… en middelaldrene mann - en ronkende middelaldrene mann. Damn! Kunne han ikke lukke døra iallefall?! Jeg løper ut i en faderlig fart for å slippe pinlig øyekontakt, røde tryner og flaue UNNSKYLD ÅHERREGUD BEKLAGER ASS NEI NEI DET ER MIN SKYLD NEI ÅÅÅÅÅ ØYNENE MINE GUD NEI ÅÅÅÅÅ. Eggs fatter ikke skissa og beveger seg lenger inn. Snart vil hu oppleve det samme som meg, det er ingen vei utenom at dette bildet skal bli brent inn på hennes netthinne også, for jeg kan ikke, jeg kan ikke rope at nei, løp ut, det er blablabla! Et halvt sekund til tjue sekunder etterpå kommer hu ut med det uttrykket jeg sikkert også hadde i trynet da jeg var der hu stod. Jeg mista begrep om tid, løp med henne i armen og vi beklaga oss begge til hverandre om hva vi hadde sett. Gud, så flaut, PINLIG. Hvorfor lukka han ikke døra? Døra inn til selve herredoen eller iallefall til båsen? En blotter? Eller gjør alle menn dette? Bare eldre menn? Ånei, nei, nei. Aldri mer herredo. Aldri mer, med mindre det er en heit fyr med Kurt Cobain-skjegg som står der, da skal jeg vurdere å gi ham en hjelpende hånd eller hva han nå måtte trenge. Men ikke ellers.

Dessuten leser jeg Lulú av Almudena Grandes, og den anbefales for alle som liker erotikk.

Soundtrack: Lars Winnerbäck - Nästan perfekt.

En harmonisk dag. Jeg har vært på avslutning hos lærern min. Jeg trodde det skulle bli mas, men det var faktisk utrolig hyggelig. Hu hadde ordentlig fint hus, med mye fine bilder - veggene var akkurat nok fullstappa av fine malerier og tegninger - og generelt et ganske kult hus som lukta utland. Og det er en kul ting, skal jeg si deg. Spinatpai stod på menyen. FAEN, tenkte jeg, føkkings spinatpai?! Spinat? Pai? Æsj. Men det der måtte jeg bare bite i meg igjen, for det var en god pai. Veldig god. Jeg håper ho legger ut oppskrifta på it’slearning. Jeg blei så mett at jeg blei kvalm selv om jeg bare spiste ett stykke. Og Eddie er ikke sur på meg lenger, det er veldig fint. Jeg synes jeg har vært snill mot Eddie i dag, og han har vært veldig snill med meg. Jeg er glad.

Etter mat tente jeg en sigg. Jeg satt lengre ved bordet enn de andre røykerne, så de kom inn før jeg skulle ut. Kjipern. Solveig joina meg likevel, og stakk likegodt et hull til i øret mitt. Det var ikke vondt i det hele tatt, men blødde ut to halve servietter. Det så litt tøft ut, og Andrea tok bilde. Jeg håper hu sender meg dem slik at jeg kan legge dem ut her. Jeg hadde en føkkings sprøytespiss gjennom øret, liksom. Klart jeg må vise det fram!
Etter skolen stakk jeg på Maskinisten, siden Eggs ikke tok telefonen (D’OH! at jeg ikke skjønte det før jeg kom hjem, jeg brukte opp hele kontantkortet mitt på å ringe a femti ganger faen), og på veien møtte jeg Gro Dahle. Hu vinka til meg, smilte, og ropte halvhøyt hei. Den dama er så koselig! Jeg får en følelse av å være bestevennen hennes hver gang jeg ser henne. Uansett -  jeg er framme på Maskinisten nå. Der satte jeg meg med Jan Guillou, tiern med Luckies og en chai latte. Jeg har begynt å kjøpe tiere istedenfor tjuere nå, når jeg først koster på meg ferdigrøyk og ikke rullings, for da må jeg være litt mer sparsommelig. Likevel klarte jeg fint å røyke 10 stk i dag, og tre rullings. Det er litt i overkant. Det er mer enn litt i overkant. Jeg kjederøykte visst på Maskinisten, men det var en engangsforeteelse, så det er greit. Jeg lar det gå for denne gang. Jeg gidder faen ikke bruke 45 kroner hver dag, i tillegg til Klassekampens 15 og kaffens 20. Eller, vent. 45 kroner dagen kunne jeg egentlig ha påspandert meg selv, såpass er jeg verdt. Så kan jeg heller bare droppe å kjøpe så mye melk ellernoe. Bytter ut melka med røyk, sunt. Neineinei. Digresjon så til de grader! Jeg møtte jo Marianne på kaféen, det var det jeg egentlig ville skrive om, for det var riktig hyggelig. Marianne har jeg aldri møtt før, unntatt på to fester, hvorav bare én faktisk inneholdt en samtale mellom oss. Så jeg har prata med henne én gang før altså, før dette. Venninna hennes måtte gå for å få eksamenskarakteren sin, og vi blei. Snakka om skeive dager, framtidsplaner og frihet. Litt om kommunisme også, og forhold. Jeg ordla meg veldig teit og klønete fordi hu er så søt. Irriterende. Men det var like fullt hyggelig. Eddie kjeder seg grassat nå, og jeg vurderer faktisk å dra på besøk til ham eller henge i byen. Men jeg har ikke tid for jeg har mye arbeid å gjøre, og et nytt hull i øret å rense. Nå har jeg fem. Jeg vil ha flere! Solveeeig?

Og hei, vent, forresten. På vei til bussen stoppa en streiting meg og spurte hvor nærmeste platesjappe som førte vinyl og slikt lå. Følg meg, sa jeg, jeg skal samma veien uansett. Og han etter, mens jeg traska og puffa på en sosialrullings som nesten hadde slokna. Så bare fortsetter du rett fram, du kan ikke unngå å se det. Der borte ja, rett fram, nei, ikke ned der, rett fram. Rett fram. Ja! Wow takk skal du ha. Så går han. Men nei, han snur seg etter to skritt. Kul stil forresten! Jo takk, sier jeg litt paff. Kødda han? Did it for the lulz? Eller mente han det? En streiting? Jeg mener, jeg hadde dette på meg:

• Olabukse med mobilhøl på lomma
• Temmelig grønn genser
• Skatesko
• Skatebård
• Rullings i munn
• Hår satt opp med spenna jeg fikk/lånte av Solveig
• Palestinaskjerf
• Nydelige nerdebriller

Det er ikke kult. Det er sånn alle ser ut nå til dags. Og det irriterer meg at jeg ikke veit om han kødda eller mente det. Jeg drikker vin. En vin jeg ikke synes er spesielt god, men denne dagen trenger å avrundes med vin, god eller ei. For jeg har røykestemme og nerdebriller, og ser aldeles ikke ut som ei hore. Dessuten har jeg skata jævlig mye.

…Eller gjør jeg det? Dette innlegget er egentlig bare selvmedlidende crap.
MEN!
Nå skal dere få se stillaset, meg og Eggs. Søttende-føkkings-mai. Er dere klare? Det ser ensomt ut, men det var jævlig harmonisk. Jeg tror det synes på bildene også. Siden vi bare var to, måtte vi ta bilder av hverandre når kodakmomentsa kom. Derfor ser det så trist ut, men på en annen side ser det langt fra trist ut. Jeg synes det ser riktig fint ut:
Jeg gliser, for jeg er lykkelig. Neppe det søteste colgatesmilet du har sett, ei heller det mest sjarmerende, men lykka står skrivi i panna mi iallefall, og det er det som tels. Det var antakeligvis etter de første trekka hvor latteren satt løsere enn buksa. Jeg husker også at jeg lo fordi en gutt tissa, vendt mot oss.

Her er det obligatoriske røykikjeften-bildet, med søt venninne ved sida av. HEIL EGGS. Underkast deg hennes slående store øyne og creepy smil. Gjør det. Gjør det NÅ.

Så jada. Dagen i dag har vært temmelig innholdsløs. Jeg kom på skolen halv elleve, tomt klasserom. Løp ned i kjellern hvor Urd og Sebastian holdt til, de visste ikke hen folk var. Satte meg ut for å kjederøyke, men blei fra meg da jeg så jeg bare hadde 4 pinner igjen. Da blei jeg sur. Skikkelig muggen, faktisk. De forsvant fort. Eddie kom da jeg var ferdig med nr 2. Jeg fulgte etter han inn. Plutselig var det folk i klasserommet igjen. Han må ha en enorm tiltrekningskraft, den gutten. Jeg blei med/fulgte etter han på Gledeshuset hvor han kjøpte et spill til Emma bare fordi det hadde utenlandsk navn, men pokémon- eller hestekort ville han ikke ha. På vei tilbake sa en stereotyp neger (stooore nesebor, mørk-mørk stemme, yoyoklær) “YO!” til oss, vi så rart på hverandre og gikk videre. To hvite barn, liksom. Yo? Eddie sier det er fordi jeg ser alle menn rett inn i øyene, at det er derfor så mange hilser på meg, og at jeg på den måten kommer i kontakt med så mange av dem. Samme med han norske oransjehåra muslimen på Gledeshuset som begynte å snakke politikk med meg. Jeg er ikke enig. Jeg synes ikke jeg ser sånn på dem. Nt nt nt. Vel. Jeg har ikke gjort en dritt, derfor oppsummerer jeg bare. Slik at barnebarna mine kan søke på “trasig 17åring søker liv” og bloggen min kommer øverst på trefflista, de ler og fniser og ser at bestemor aldri var hipp.
Hvor var jeg? Jo, jeg har ikke gjort noenting, utenom å vaske fire mårhårpensler slik at de blei ødelagt. Jeg er jævlig blakk, blakkere enn blakk faktisk, likevel måtte jeg kjøpe røyk. Urd var gem og kjøpte til meg, men de spurte ikke om leg. Det var visst litt nedtur. Siden stakk jeg på Babels for en dobbel kaffelatte med karamell og en kirsebærdrikk. Simen (jeg har lært meg navnet hans!) og hu med håret (som jeg ennå ikke har lært navnet på) gikk forbi, og jeg vinka, og de vinka. Han er riktig søt.

Forresten, skal jeg ta meg nær av dette?

Allrighty then! Update! Blogger er alltid dritkule i begynnelsen, og jeg kan skrive dritt om hvem og hva jeg vil, men etterhvert blir mulighetene mer og mer innsnevra for flere og flere leser den. Og det er litt teit å skrive f.eks. at jeg misliker Kristine fordi hu hele tida klør seg i øverst på låret og ser ut som en mann og lager gammel mann-lyder imens, du veit, sånn “Mmaaaahhhhgrharbl”. Så kanskje Kristine da ser at jeg har skrivi det og slutter å si hei til meg på bussen - nei vent, det har hu allerede, overlegne harryklump! Jeg liker deg ikke! Jeg håper du googler Marie liker ikke Kristine!

Eller, håper og håper. Da får jeg rykte på meg for å være en sånn ryktespreder og whatnot. Eh. Egentlig driter jeg i det, for alle hu kjenner er også harryklumper. Og eksen min. Men nå har jeg fått over TUSEN treff og hvis jeg bare skriver dritt er sjansene store for at noen før eller siden vil se det. HÅJADA. Jeg tror jeg bare stjeler Eggs’ idé, ta masse bilder og poste dem for å heller illustrere hvordan dagen har vært. (Apropos korleis dagen har vore, eg hadde heildagsprøve i nynorsk i dag, og stilte lukkeleg uvitande om det før eg møtte Solveig på VKT i halv ni-tida, eller var det i går? Ja, i dag møttast me ved vanngreia i første etasje og eg tenkte at pytt, detta skal eg greie. Pytt sann, eg gjekk opp og blei ferdig på halvanna time. Så reiste eg heim og åt is. Åleine. Og gruar til eg fer att prøva, for den noko tafatte norsklæraren kan ikkje nynorsk - ikkje bokmål heller for den saks skuld - og han skal altså rette prøva mi. Yeah. Evneveikt.)
Åh! Før jeg poster bildebloggen må jeg jo fortelle om i går. Jeg hadde ei lang latterkrampe, god trening for magen, ey, og jeg lo så jeg grein. Tårene rant, sminke i øyet - au!, prøver å holde latterbrølet inne, ler nedi skjerfet, gjemmer meg bak håret. Alle veit vel hvordan det går når en prøver å holde heavy latter inne. Jeg tror det hørtes ut som jeg hadde astma eller noe, så jeg måtte bare sleppe det ut og gå på gangen. Jeg veit ikke hvor lenge jeg blei, men du kan tro jeg følte meg teit der jeg stod og lo helt aleine i en folketom gang. Grunnen til latteren var en helt vanlig tråd på /b/ (oh, hardcore blasfemisk rebell, bryter #1 og #2!) med tittel “What should I call my pet mutant?” og så et bilde av et barn med progeria. “Wankistotle”.
Jeg hadde ikke ledd ordentlig hele dagen, så alt kom ut der og da. Jeg tror det smitta på mange. Eller så lo de av meg. Ja, jeg tror det var meg de lo av. Ikke nok med det, jeg tror Eddie skal på intervju på jobben min snart. Sjøl om jeg ikke kjenner han, har jeg på følelsen at han kommer til å bli en jæklig god telefonselger. Rekk opp handa den som er enig.
Og ja, det glemte jeg nesten; tittelen. Jeg har kommi over DESIGNERPASTILLER som heter Hint Mint. Liksom, designerpastiller? Hvem kjøper det for førti kroner når de kan få minst like mange for under tikroningen? Jeg, i dag, fordi det var fin eske jeg skal spare på. Men så var pastillene så gode at jeg kjøpte en til, og nå angrer jeg på at jeg har brukt åtti kroner på sexy pastiller når jeg kunne fått øl. Eller røyk. Men røyk trenger jeg ikke, for jeg har kjøpt røyk tre dager på rad nå. Først fordi jeg var tom. Så la jeg pakka i jakkelomma. Neste dag hadde jeg ikke på jakke, men trengte røyk, så kjøpte ny og putta den i bukselomma. I dag hadde jeg verken jakke eller buksa fra i går på meg, så jeg måtte kjøpe ny igjen. Fanden også.
(Og nei, jeg ville ikke gå en dag uten røyk.)

Ligger i senga i en halvtime etter klokka har ringt, pappa er i harnisk, jeg er trøtt:

Den nye matboksen min full av mat jeg glemte å spise, ferdig pakka i veska til noe jeg trodde var en lang skoledag:

Vel framme på skolen:

Spiste kjærlighet i klasserommet, hva faen, blå kjærlighet med sjokolade på? Æsj:

På kafé før jobb - Babels - det var skitkoselig. Leste avisa:

Haha, Rødt vil kaste ut TF. PÅ TIDE!

AIDS. I’ve got two people aiding me. I call them, my aides. Jeg har lite å gjøre, og ler av Arbeids og Inkluderingsdepartementet (AID):

Så spiser jeg Hint Mint:

Røykepause!

Håper jeg ser sånn ut når jeg røyker:

Gjør jeg? Nei:

Tar en omvei til jobb, for å slippe unna “kjæresten” min. Han er utlending:

På jobb. Eggs jobber ikke, men smiler realt til kamera:

Jeg derimot, jeg jobber så god jeg kan:

Nesten:

Arbeid: Ikke alltid det beste. Hvordan er det med AFP og telefonselgere mon tro?

Lønsj! Spiser potetgugge:

Kommer så hjem til 1 stk glad Schtix, som har nytt kosedyr i dag. Han heter Wilbur og har hardt hode og piper:

Kjeder meg. Lakker negla:

Ser på veggen min og mimrer om 10.klasse:

Nattings:

Leser Bjørneboes Stillheten til jeg sovner:

Reader discretion advised; personlig og både sjølgod og sjølmedlidende post.
Fredagskvelden gikk med til noe jeg ikke husker. Dagen var fin, da. Slutta på skolen halv to og tenkte at nei fanden, jeg gidder ikke busse fram og tilbake. Skata ned til 7eleven og tryna nesten inn døra fordi jeg fikk lissa inn i hjulet på en eller anna måte. “HNG!” Fyren i kassa ser opp. “Jaså, skal ha kaffe nå?” “Yes.” Jeg legger kaffekortet på disken, han stempler den femte ruta. Hvilket betyr at denne kaffen er gratis. “20 kroner,” sier han og blunker. Jeg smiler litt kameratslig, for jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Han kødda naturligvis, men når folk i kassa kødder, hvor vil de hen? Har de en bra dag på jobb, eller vil de ta røykepausa si med deg?
Samma det. Med coffeeandcigarette i høyrehanda skata jeg videre til biblioteket. Satt der og venta til kvart på fire, da kom Sillen. Vi stakk på Maskinisten og drakk chai og spiste kjøpepai. Jeg bestilte solo med sugerør og chai, hu bestilte pai. Og det viste seg å være kjøpepai, til hennes store skuffelse. Da vi endelig fikk satt oss, var ei anna venninne der også. Hyggelig.

Dagens harmoniske øyeblikk:
Skata rundt på betongen over brygga da han fete som likner litt på en mørkhåra Kurt Cobain kommer vandrende. Han tar alltid pusten fra meg, han er den ultimate kjøleskapmann. Jeg vil tro de fleste som henger rundt i Tønsberg på daglig basis veit hvem jeg mener, han har blitt mer og mer synlig det siste året. Herlig fyr, og om han ikke skater så eter jeg ullsokkene mine - han ser iallefall ut som han skater. Og jeg ser det i blikket når han ser folk med brett under armen eller beina. Nuvel. Han kom iallefall gående, og jeg ruller bort til en benk, setter meg, tar på lua og jakka og tenner en sigg. Det begynner å bli kjølig. Han ser ålreit på meg, sånn “hei, jeg kjenner deg igjen, jeg har sett deg før men jeg husker ikke hvor”-blikk. Det er fint. Etter ei stund får jeg fart på meg igjen, og skater helt bort til “SKATING FORBUDT”-skiltet og litt forbi. Ooh, rebell! Der setter jeg meg, på brettet, på bryggekanten, beina dinglende over vannet og to venner på hver sin side av meg. (De kom inn i bildet på veien.) Vi har det fint. Veldig fint. Og jeg tenner nok en Lucky for harmoniens skyld. Fyren kommer gående, går forbi. Jeg glaner, for det er jækla få som kler halvlangt mørkt hår og tredagersskjegg så godt som ham - og det er noe alle kler godt. Alle menn, vel å merke. Det er på tide å dra hjem, sola forsvant akkurat bak de nye leilighetene på Kaldnes, og jeg griper brettet og sparker i vei. Så, utav det blå, eller rettere sagt utav en jævla dustete stein i veien, skjer noe med brettet og i et forsøk på å få kontroll gjør jeg det feteste trikset verden har sett meg gjøre til nå. Nei, det var ikke bare armer og bein i kaos. Det var, men utvikla seg til noe mer. Mye mer. Ikke kickflip, ikke impossible, men en blanding av de to og utenomjordiske krefter. Det MÅ ha sett jævla rått ut. Det FØLTES hinsides så. Og da jeg igjen ruller på fast, tørr asfalt, overraska av mine skjulte superkrefter snur jeg meg, tror tror du ikke kjøleslapmannen står og ser på, paff. Sammen med en fire, fem gutter i i begynnelsen av tenåra som løper etter med kamera og spør om jeg vil være med i skatefilmen dems. Jeg trengte tid til å summe meg, og klarte ikke skuffe dem og fortelle at kjære gutta, dette er ikke noe jeg kan (enda). Stopp meg neste gang, jeg må rekke en buss!
Men fittesatan hvor bra jeg følte meg. Framtida er lys.

Vel hjemme finner jeg ut at pappa hadde tatt med seg bikkja på hytta og glemt å si ifra. Typisk. Så var jeg aleine hjemme da, resten var antakeligvis nede hos Gome. Dro fram en sekser med øl og hadde cyberparty med en kompis. Det er utrolig moro: cam, øl, god kompis, hver for seg, aleine. Så slipper en å føle seg så dust hvis en runder tre øl aleine. Vi hørte begge på Lillasyster og hadde det finfint. Da jeg gikk ut for å sigge, fant jeg ut at jeg følte faktisk for å blande litt mer oppi. Så blei jeg så slækk at jeg stakk fra MSN og la meg i senga for å riktig nyte rusen. Øya igjen, mønstre likevel, kjenne musikken både i og på kroppen, jeg er musikken, musikken er laga kun for meg, i kveld, til dette ene øyeblikket. Kjære, jeg elsker disse øyeblikka. Så stod jeg opp og fikk ikke sove. Jeg ville sove, men klokka var fire og en jævla hurraglad fugl plystra og sang ubekymra utafor vinduet mitt. Helte innpå litt vin og rulla nattings, men pang. Det blei litt for mye av det gode, og jeg fikk et enormt sug inni meg og alt blei tomt. Så begynte jeg å grine for første gang siden jeg begynte på antidepressiva. Det var fantastisk, jeg hadde savna det. Men det var også så allerhelvetes vondt, for alt som hadde blitt dempa av medisin rant plutselig utav meg som snørr og tårer. Jeg sov altså ikke i natt. Jeg føler meg friere i dag enn på lenge. Og jeg har ikke bestemt meg for om jeg liker det eller ikke.