Avdeling 4

Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg ble fylt av sadistisk fryd da Eggs tok detta bilde da jeg skata. Nå føler jeg meg som vepsen:

Jeg er ikke i besittelse av rusmidler, verken lovlige eller ulovlige. Det gjør egentlig ingenting, men akkurat nå hadde det vært utrolig deilig med et aldri så lite gram til leksene. I morra skal jeg ha framføring i samfunnsfag, yndlingsfag, men jeg tror jeg kommer til å droppe å ta det foran hele klassen, for jeg har ikke begynt enda. Temaet mitt er uhyre interessant og jeg kan tolke det fram og tilbake og bort og ned, hvilket jeg også tenker å gjøre, men så lenge jeg ikke er forberedt tar jeg det aleine med læreren. Så blir det litt mer intimt og lett å gjøre det om til en samtale mer enn ei lite sjølsikker framføring foran en klasse hvor toppen tre kikker opp fra PC-skjermene sine. Allright, jeg er en av dem som ofte sitter oppslukt av flash eller myspace, men jeg evner å gjøre to ting samtidig. Og jeg tror ikke så godt om de andre. Joa, noen. Men klassa mi… ja. Alle har vel hatt ei klasse de ikke er helt fornøyd med en gang. ”Noen som ikke skjønte teksten fordi den stod på nynorsk?” ”Ja. Hva betyr å stele?” …Kjære, kødder du? Å STJELE. Nå var jeg muligens litt i overkant krass, og i og med at jeg faktisk lærte å lese og skrive på nynorsk og hadde det som hovedmål til inntil et par år sida, har jeg antakeligvis en fordel og klarer ikke helt å sette meg inn i deres situasjon. Men hallo. Det uttales nesten likt. Det mangler én bokstav – stele, stjele. Liksom. Ja. Jeg skal ikke bruke det ordet.
 Iallefall – jeg gidder ikke begynne på samfunnsfagen nå. Det handler ikke om å gidde, engang. Det handler om å planlegge å ikke gjøre. Å ta det på sparket. Istaden for å ta det på sparket, har jeg nå planlagt å ta det på sparket så det blir litt mer spontant. Slik, nå føles det bedre med en gang. Jeg har gjort leksa mi.

Dagens herlige øyeblikk:
Sjefen min er lydtekniker av yrke og jobber i studio, det lærte jeg i dag. Det var det eneste jeg lærte, for jeg dro tidlig fra skolen, halv ti. Det var riktignok fordi jeg hadde avtale på kokohuset – de har ikke gitt helt slipp på meg ennå – så det er god nok grunn. Seinere satt jeg på jobb og the Man skulle henge opp en høyttaler. Står på en stige, balanserer hårfint, holder seg ikke i noe for begge hendene går med til å holde den jævlig feite boksen oppe i taket mens han har skruen i munnen. ”FAAAEEEN!” Skrua detter ut. Og han står der, med hele verdens elendighet i blikket, litt oppgitt, litt hva-faen-gjør-jeg-nå, litt selvironisk siden det så temmelig teit ut og litt kult ut. Alltid litt kul. ”…Eh. Folkens.” Han står der og kan ikke bevege seg. ”…Hjælp.”   Jeg var den eneste som lo. Jeg tegna det også, kan laste opp bilde når jeg gidder. Åhå. Jeg lo en slik ond rottelatter, sånn mjiæh-mjiæhwhoaa. Prøvde å stenge lyden inne, men da laga jeg bare enda verre lyder, og folk snudde seg uansett. Men jeg dro en Liam Lynch – And I was like, whatever. Kinda.

 Jeg er ikke chip. Det første ei jente spurte meg om da dama hennes introduserte oss var ”hei, er du chip?” (Litt av en måte å hilse på, jeg liker henne.) Det kan selvsagt ha noe med det faktum å gjøre, at jeg nettopp hadde rivi av meg hjelmen (ja, jeg kjører moped. Moped. Ikke scooter, jeg kan gire – jækla bra òg), og hadde flatt hår som sakte men sikkert var på vei opp i ørnereir igjen, en sjarmerende samling insekter i øyet som forårsaka tårestrømmer som ikke bare føkka opp sminka og fikk meg til å se ut som en oversminka emo, men som òg gav meg en søt rosatone rundt øynene, som for øvrig også hovna opp grunna de levende fremmedlegemene med vinger som ikke ville ut. Jeg kan forstå at mitt noe herja og utypiske utseende kunne forvirre, men chip? Er det noe dem bør ta seg nær av, eller noe jeg bør ta som kompliment – eventuelt hint til å se meg i speilet? Det begynner å nærme seg et år sida, men jeg husker det ennå og har det litt i bakhodet når jeg kjører moped for å treffe noen for første gang.

Men jeg bomma bort en røyk til han med håret på jobb. Så det går bra.