Avdeling 4

Det har skjedd for mye i dag. Jeg må bearbeide det før jeg skriver det ned egentlig, men jeg gidder ikke. Jeg da for fanden ingen Wergeland, ei heller bryr noen seg om jeg skriver litt rotete. Jeg må bli mer kritisk. Eventuelt åpne en ny blogg, anonymt, hvor jeg kan poste slike greier jeg ikke vil poste her. Hei Lauritzen, det er ikke dette vi skal skrive om i dag. Det er dagen min. Jeg omsatte ræva på jobb. 3800. Ikke bra. Dette lover ikke bra for hybelplanene mine altså. Maiken, kollega, spurte hva jeg mente om emoer. Jeg mente egentlig ingenting, men sa at joa, det er unektelig irriterende med de kvasifilosofiske idiotene med overfladiske “kuttsår” på armene. Oppmerksomhetshorer, svartkledd eller ikke, er bare irriterende. En blir sliten i hodet av dem. Det er godt de har hverandre så vi andre, vi ordentlige folk, slipper å menge oss med dem. Sa jeg. Hu var ganske enig, også tegna vi tynne og feite mennesker og sammenlikna. Dere kan få se, om jeg finner ut hvor infrarøden er på denne fremmede PC-en. Etter jobb hang jeg med Daniel igjen. Han kom da jeg fikk meg ny mobil til 0 kroner, det er veldig praktisk når ting blir så billige at de er gratis synes jeg. På den måten er kanskje ikke den føkkings kapitalismen så dum likevel. Eller, jo. Tenk på arbeiderne. Apropos arbeiderne kom jeg og Daniel fram til - det vil si, jeg kom fram til mens han hørte på - at proletariatet faktisk var blitt aristokrati, og dagens filleproletarer er horer, utenlandske tiggere som egentlig ikke har det så vondt, uføre, asiater og negre med feil navn og vaskejobber, denslags folk. Vil vi slåss for/med dem, eller vil vi ha dem vekk og under jorda? Shit, var du ikke så rettferdig når alt kom til alt, har du det for godt til å bry deg, horer er sikkert lykkelige uansett, blande jobb og hobby, hva kan være kjipt med det liksom? Og tiggerne får jo litt frisk luft, det har de godt av. Nei nei nei. Igjen, det er ikke dette jeg skulle fortelle. Sånt skjer når man er impresjonist vet dere. Eller er det ekspresjonist? Iallefall den typen som ikke  bearbeider et halvt år. Fanden at jeg var for kul til å følge med i norsktimen i niende klasse. Fanden at jeg var mer opptatt av å kødde rundt med tegning på pulten. Ved nærmere ettertanke, nei. Det var tegninga som lønte seg, norsken kan jeg bare google om jeg skulle få bruk for den.

Iallefall. Jeg har nå bedt Oda+venner og Daniel i bursdagen min i dag. Og da jeg skulle reise hjem, var ikke Åberg på narkotorvet. Skitt. Skitt, tenkte jeg, den står i parkeringshuset som stengte klokka seks. Jeg veit ikke hva klokka var, men jeg visste såpass, den var mer enn seks. Hipp hipp..? Jeg gikk inn på Statoil og spurte hva jeg kunne gjøre for å komme inn i det nylig stengte parkeringshuset. Ingenting. Ingenting, eller ring vakta. Jeg vegra meg mot å ringe vakta, siden jeg hadde smugparkert, men må man så må man. “Øøøh. Kan jeg… gå inn der?” Jeg pekte først inn i kamera, ett av de fire som filma oss, så oppover utgangen hvor det står klart, svart på hvitt, at gående ikke har noe som helst å gjøre der. “Jaja, klart det, hadetfinta.” Jeg stod der, temmelig paff. Var det så enkelt? Lå de i bakhold med ørten svartemarja’r for å skremme livsskiten utav meg når jeg putra ut? Jeg kaldsvetta mens jeg fikla med låsen. Jeg fikk den opp, og skjulte skiltet. De skulle iallefall ikke ta meg på noe så enkelt. Jeg skjulte skiltet, tok på solbriller, kragen på kommunistfrakken godt oppover øra og hjelmen og raste ut. Ingenting skjedde. Jeg blei litt skuffa. Men jeg har i det minste fått røyka en hel del, drikki kaffe (og blitt kjent igjen både på 7eleven og av hu søte i kassa på Babels som begge visste hva jeg skulle ha), hatt det koselig og drikki sjokolademilkshake. Javisst!

Nå er det halvseint, halv ni er klokka. Jeg skal dra fram bohemvinen min, det svarte vinglasset og kose meg på pipa. Jeg har ikke mer røyk igjen, men det er helt ok så lenge jeg har vin. Det pleier ikke å være ok å ha vin uten å ha røyk, men i dag er det det, for jeg har ny telefon (gi meg nummeret ditt så jeg kan lagre det igjen - eller for første gang), fin russisk skjorte og Lenin-hatt. Jeg ser føkkings smashing ut, bastardsvin. Glimmers. For dere som vil gi meg bursdaggave, legger jeg ut ønskeliste her snart. Det gjelder dere også, mamma og pappa, det er dette jeg ønsker meg. IKKE RYGGSEKK, STILONGS ELLER TRUGER. Om dere har forslag til hvor bursdagsfesten til meg og Eggs kan holdes, tips meg her. Vi er desperate, så desperate bare tenåringer kan være. Jeg er betatt av Bjørn Bjørneboe på 3. året nå. Se her, godtfolk, se Kunsten med stor K:

…Eller gjør jeg det? Dette innlegget er egentlig bare selvmedlidende crap.
MEN!
Nå skal dere få se stillaset, meg og Eggs. Søttende-føkkings-mai. Er dere klare? Det ser ensomt ut, men det var jævlig harmonisk. Jeg tror det synes på bildene også. Siden vi bare var to, måtte vi ta bilder av hverandre når kodakmomentsa kom. Derfor ser det så trist ut, men på en annen side ser det langt fra trist ut. Jeg synes det ser riktig fint ut:
Jeg gliser, for jeg er lykkelig. Neppe det søteste colgatesmilet du har sett, ei heller det mest sjarmerende, men lykka står skrivi i panna mi iallefall, og det er det som tels. Det var antakeligvis etter de første trekka hvor latteren satt løsere enn buksa. Jeg husker også at jeg lo fordi en gutt tissa, vendt mot oss.

Her er det obligatoriske røykikjeften-bildet, med søt venninne ved sida av. HEIL EGGS. Underkast deg hennes slående store øyne og creepy smil. Gjør det. Gjør det NÅ.

Så jada. Dagen i dag har vært temmelig innholdsløs. Jeg kom på skolen halv elleve, tomt klasserom. Løp ned i kjellern hvor Urd og Sebastian holdt til, de visste ikke hen folk var. Satte meg ut for å kjederøyke, men blei fra meg da jeg så jeg bare hadde 4 pinner igjen. Da blei jeg sur. Skikkelig muggen, faktisk. De forsvant fort. Eddie kom da jeg var ferdig med nr 2. Jeg fulgte etter han inn. Plutselig var det folk i klasserommet igjen. Han må ha en enorm tiltrekningskraft, den gutten. Jeg blei med/fulgte etter han på Gledeshuset hvor han kjøpte et spill til Emma bare fordi det hadde utenlandsk navn, men pokémon- eller hestekort ville han ikke ha. På vei tilbake sa en stereotyp neger (stooore nesebor, mørk-mørk stemme, yoyoklær) “YO!” til oss, vi så rart på hverandre og gikk videre. To hvite barn, liksom. Yo? Eddie sier det er fordi jeg ser alle menn rett inn i øyene, at det er derfor så mange hilser på meg, og at jeg på den måten kommer i kontakt med så mange av dem. Samme med han norske oransjehåra muslimen på Gledeshuset som begynte å snakke politikk med meg. Jeg er ikke enig. Jeg synes ikke jeg ser sånn på dem. Nt nt nt. Vel. Jeg har ikke gjort en dritt, derfor oppsummerer jeg bare. Slik at barnebarna mine kan søke på “trasig 17åring søker liv” og bloggen min kommer øverst på trefflista, de ler og fniser og ser at bestemor aldri var hipp.
Hvor var jeg? Jo, jeg har ikke gjort noenting, utenom å vaske fire mårhårpensler slik at de blei ødelagt. Jeg er jævlig blakk, blakkere enn blakk faktisk, likevel måtte jeg kjøpe røyk. Urd var gem og kjøpte til meg, men de spurte ikke om leg. Det var visst litt nedtur. Siden stakk jeg på Babels for en dobbel kaffelatte med karamell og en kirsebærdrikk. Simen (jeg har lært meg navnet hans!) og hu med håret (som jeg ennå ikke har lært navnet på) gikk forbi, og jeg vinka, og de vinka. Han er riktig søt.

Forresten, skal jeg ta meg nær av dette?

På Babels, igjen. Kakestykke, dobbel kaffe latte med karamell og vindusplass. Klassekampen på disken, med veska og mobilen. Oh, krampe i låret. Awesome, det tror jeg ikke jeg har hatt før? Jeg fikk tidlig fri i dag, etter 3. time. “Hjemmearbeid”. Jeg håper lærerne bare later som de tror vi faktisk går rett hjem i denne solsteika for å jobbe med innleveringer, istedenfor å skate og ha det fint ute. Eller kanskje det bare er jeg som kaller hjemmearbeid fri. Ingen skole, ingen skolebøker. Easy. I det jeg kjører ned skolebakken blir jeg så til de grader revolusjonær (ikke det at jeg vil forandre den helharmoniske dagen her eller noe, men det bare kom)! Det føles herlig. Jeg skal forandre verden - med litt hjelp, selvsagt. Jeg er sosialist, stolt kommunist, og i det hele tatt ganske -ist av meg. Sjøl etter jeg parkerte og gikk den korte strekninga  ned til Babels holdt den, og nå sitter jeg her med iskra i hele kroppen. Kanskje ikke så jævla imponerende sammenlikna med Lenin som sikkert hadde det slik så å si hele livet, men jeg er mer moderat og beskjeden. Hverdagskommunist, ja, men ikke like ivrig hver dag, det skal jeg ikke skryte på meg. Så din e-penis er fortsatt lengre enn min. Jeg får nesten littegrann tårer i øynene, for det er så jævla vakkert, over hele det tynne, grønne epleskallet av ei skorpe jeg lever på, som stadig blir gråere og svartere. Men der går grensa altså, ved grining, det blir for klisjé, dessuten har jeg liten lyst til å føkke opp sminka mi, for jeg skal møte en fyr for første gang etterpå, og da tar det seg dårlig ut å se ut som en panda. Likevel, fanden så bra jeg har det nå.
Forresten tror jeg ikke det er bra for meg å skrive blogg, for jeg blir mindre kritisk til det jeg skriver, og det blir publisert med en gang jeg ønsker det - uten at en redaktør sensurerer eller hensyn må tas til sponsorers interesser og liknende. Men folk leser det! Frivillig, de oppsøker det! Det er meg et under.

Jeg fikk pelt meg til å kjøpe rullings i dag da. Nå angrer jeg litt, siden jeg godt kunne brukt de pengene på noe jeg ikke hadde dødd av. Jeg må slutte å bruke så mye penger. Jeg tror jeg går på en rund 200-kroning om dagen nå, pluss minus. I dag er det 7. mai, og det er lønning den 10. Jeg har nøyaktig 211 spenn igjen å leve på til da, og jeg forbanner DnB for at de ennå ikke har klart å komme opp med en løsning som gjør at en kan betale med mobilen på butikken, eller overføre fra kontantkort til bankkort. Det går jo andre veien! Ett ord: Mierda!
Hvorvidt jeg bør klage og glede meg om hverandre videre herfra, lar jeg sveve litt. Jeg har veldig mye på hjertet, og i samfunnsfagtimen måtte jeg virkelig holde meg i skinnet for å ikke fly i strupa på lærern da det kom til narkotikarelatert kriminalitet i samfunnet og denslags. Måtte hele tida stoppe meg sjøl og endte opp med å mumle ut noen halve påstander som hørtes mer usaklige og ignorante ut enn sinna, men jeg kunne ikke tillate meg å ta opp kampen der og da, av hensyn til klassen og bla bla. Kanskje litt for ryktet sin del også. Jeg vil ikke være skolens knarker. Kanskje på tomannshånd, eller på eksamen. Eksamen er kanskje ikke så lurt, ved nærmere ettertanke. Det ser ut til at jeg avbrøyt meg sjøl i avslutninga her. Nå slutter jeg. For nå.

Og forresten - hør Regina Spektors Wasteside!

“I was sleeping by the wasteside of tomorrow
When a drunk girl awoke me on the train
But I did not see her stumbling and I did not hear her mumbling
As I dubbed myself a passenger
And kindly stepped away “

Før jeg begynner; Du bare må laste ned Regina Spektor - Lady. Jeg har elska låta lenge nok, nå er det på tide å dele. Fordi du fortjener det.

“Den er rød!” (DeeæRØH!)
Ei skikkelig nydelig jente på snaue to år holder en boks brasiliansk kaffe i hendene og stråler mot pappaen sin. “Den er rød.” Pappa bekrefter, og jenta ler slik en herlig barnelatter og iler bort i hylla etter en ny boks. Tar så med seg en identisk boks tilbake, og fortsetter imponeringa; “Den er blå! - deeæBÅ! - mer kake! Kake. Kaaake. Mmm!” “Nei, den er rød. Vil du ha mer kake?” “Kake!” Jeg savner pappa, og hvor fint vi hadde det sammen når jeg var liten. Da jeg var på kino første gang, vi kjørte fra Kviteseid til Birkeland og var av en eller annen grunn innom Notodden (jeg mener å huske det var Notodden, correct me if I’m wrong, noen.), stoppa på Esso og kjøpte en Nox på deling - en halv Nox var kjempestas - og vi så ei plakat på den ene store, rosa veggen. Aristokattene gikk på kino! “Skø me gange på kino, Marie?” “Høtt æ kino?” svarer jeg, aldri vært på kino før jeg, vel. Pappa forklarte at det var å se på film sammen med mange andre, nesten som teater, bare uten skuespillere og med film. Også fikk man godteri man kunne spise mens man så på filmen. Vi gikk, jeg elska mammakatten fra første stund, tror den het Miss eller noe, og jeg har ennå ikke glemt det. Aristokattene er hellig den dag i dag. Vi kjøpte en Nox til, på deling, jeg fikk min egen jusboks, og pappa kjøpte en pose med Toffin, som jeg kunne ta så mye jeg ville av. Jeg var i himmelen! To halve Nox, jusboks og noen toffinkuler på én dag?! Nå begriper jeg ikke at jeg synes det var så stas, nå, som jeg forsørger meg sjøl og kan kjøpe nett så mye godteri jeg bare orker, og kan spise HUNDRE Nox og drikke TI jusbokser om dagen om jeg vil. Åh, good times. Jeg vil tilbake.
Åh, så koselig det er her på Babels. Ok, en jævla oppbrukt klisjé; men å sitte på de svarte aluminiumskrakkene ved bardisken mot vinduet med kaffe og dagens utgave av Klassekampen, og bare kikke på folk mens Eva Cassidt synger, er harmoni med stor H. Harmoni. Snekkere, veiarbeidere og betongmenn (nam!) løper - nei, slentrer - forbi med solbriller, sigg i kjeften og stige i handa. De 3 S’ene. De har selvsagt belter rundt livet, tunge, tunge av skruer og spikre, hammere og gudveithvamer de har oppi der, noe macho verktøy er det iallefall. Tror jeg. For jeg har jo aldri kikka oppi et sånt belte før.
Ikke giftering, ikke på de fleste av dem. De er ganske unge og ganske tynne. Sølvring rundt tommelen på noen av dem, men that’s it. Hvorfor ser jeg etter ring i det hele tatt? Instinkt, bare? Jeg har jo ingen planer om å gifte meg med dem, eller noen i det hele tatt. Så det kan vi utelukke. Fordi gifte menn er lettere å få med seg på sprell? Kanskje - spørs hvor lenge de har vært gift. De uten ring kan jo forresten være noen kjærester. Og kjærester er ikke så flinke til å være utro. Hjelp. Æsj! ÆSJ. Nå ser jeg at han ene faktisk er den fire år eldre (nå utflytta) naboen min som mobba meg på busstoppet fordi jeg var så liten. (Hva forventer du at en andreklassing skal være i forhold til en femteklassing, da? T-rex? Idiot.) Jeg angrer på de skitne tankene mine. Forgive me Father, for I have sinned.

Det sitter en fyr i tredje etasje på Grand Nobel Apartments i vinduet med sigg og kikker på meg. Rett på, fra sitt vindu til mitt. Høy og mørk. Litt for mørk, om jeg kan si det uten å være rasistisk. Det er altså ikke sexy, bare creepy. Man. Han forsvant. Bare han ikke kommer ut og stalker meg. Det holder med én, han småfeite skjeggete østeuropeern med råtne tenner som etter å ha bomma hva, tre? røyk av meg, er umulig å bli kvitt. Følger udiskret etter meg til jeg busser hjem. Apropos bortbomming av røyk, jeg hater at tredveåringer kommer bort og skal ha røyk. Jeg mener, du er trevde, kjøp din egen føkkings røyk! Når jeg kanskje har full pakke og spanderbuksene på, smiler og sier ja, er dem fanden frekke nok til å raske med seg to stykker, ser på deg som den naive, lettlurte drittungen du er, og sier “Tar to jeg!”, før de haster videre, fortere enn jeg kan mumle “jævla gnier” akkurat så høyt at de hører det. Voksne mennesker, voksne, stort sett vellykka mennesker, som kan koste på seg å kjøpe si eiga pakke om de vil, uten å bekymre seg for å ikke ha råd til middag dagen etter om de ikke rasjonerer på røyken. Hører dere det, voksne? Det er frekt, uhøflig og litt inhumant. Fattige tenåringer<Rike voksne.

Jeg har lyst på skrivemaskin. Tenk å kunne sitte ved skrivemaskina med en kopp vin, whisky eller rom, alt etter som, en sigarett i handa, med helsetrøye og mørke bukser som har sliten strykebrett, og en haug med blanke ark. Jeg harva en av bestefar min, men den er ikke i helt god stand. Vrange knapper som henger seg opp. Hadde det ikke vært kult å fotografert eller scanna en håndskrivi blogg forresten, og lagt ut? Mer personlig og koselig. Litt dumt og, siden ingen, inkl. meg selv, forstår skrifta mi. Noen ganger lærer jeg meg det jeg har skrivi utenat og later som jeg kan lese det jeg har skrivi. Jeg har for lite å fylle tida med. Jeg skal gjøre noe fornuftig. Jeg skal skate. Bye now!