Jeg strøyk ikke i fem fag som frykta. Det ville vært katastrofalt, rett og slett. Jeg strøyk i to. Akkurat nok til å kunne komme inn neste år, og ta eksamen i høst. Det blir en fittebitter geografieksamen jeg allerede gruer meg til, og en forhåpentligvis vidunderlig og kul design&arkitektureksamen. Laangt ord. Egentlig, så var jeg sjuk i dag. Men siden det var siste skoledag og jeg diverse fugler uavhengig av hverandre hadde plystra meg i øret at jeg hadde jævlig mye dritt som måtte ryddes, kom jeg. Fordi jeg ville ha noen av skissene mine, kaste dritten min, og kjøpe røyk. Jeg hadde, skuffende nok, ikke råd til rullings. Derfor blei det 20 Lucky. Det er greit det òg, altså. Det er bare det at man får et mye mer personlig forhold til røyken om en har laga den sjøl fra bånn av, stelt den og fiksa den så tjukk eller tynn man ønsker der og da, kakke den litt i bordet, og sist, men ikke minst, forsegle den med sitt eget schpytt. Jeg tror at hvis når jeg får kreft og kols av røyken, så vil jeg føle meg mye lettere til sinns om det var selvpåført. Jeg valgte kreften, jeg var sterk nok til å si JA TAKK!, det var ikke noen feite borgerpamper i Texas som gjorde meg avhengig av diverse ulumskheter de tilsetter i ferdigrøyken. Eller, vent. Jeg er et svakt menneske. Jeg liker ferdigrøyk også. Hvilken type røyk jeg foretrekker går egentlig i perioder. Når lærerne begynner å si at “Nå får dere en femminutter så dere kan strekke litt på beina, og Marie rekker å blåse en Lucky Strike”, så er det kanskje på tide å A) kutte ned røyken, B) ikke la den slenge rundt åpenlyst slik at ikke bare kan alle se den, men førsteklassinger stjeler også, eller C) bytte vane. Jeg er litt illojal. Men på en annen side ikke. Ferdis, da er det Luckies. Rullings, da er det Rød3. Ferdig med det og punktum. Uansett, jeg bytta vane. Og kommentarene har opphørt, fra alle andre enn engelsklærern fra førstegym som blunker lurt og sier at visst er det harmonisk å røyke, vennen. Bare ikke midt i skolegården når hele skolen står ute og lurer på om de er kommet opp i eksamen? :) Lulz lix. Jeg stumpa og tente den igjen 3 ganger. Jeg er en rebell! Neida. Jeg hadde bare ikke fått morningsen ennå. Rart hu ikke lukta det egentlig.

Go digresjon, go go go! Hello mister rock n roll! Det var ikke røyk og hasj jeg skulle skrive om i dag. Det var en gammel dame og en ubehagelig opplevelse på herretoalettet i byen.
Først dama:
Jeg og Eggs hadde just satt oss på bussen hjem. Riktig buss denne gangen - vi gikk egentlig på den som gikk fem minutter før fra samme spor, men bussjåføren kjente meg igjen og sa at håhå neidu, nå tar du feil buss frøken. Greit, jeg gikk av og tok neste. Der kjente ikke sjåføren meg igjen, likegreit. Han så ikkeno koselig ut uansett. “DET LIGGER EI DAME VED SIDEN AV BUSSEN!” Ei jente roper ut, og hele bussen (som det forøvrig er rart ikke velter som en liten robåt med glade redningsvestkledde hyperbarn i), får all vekt på vår, høyre, side. Klistre-klistre, tredve fjes klistra mot rutene. Og ganske riktig, jeg ser etpar bein der. Ikledd lyse bukser med strykepress. En stokk litt bortafor, en fortvilt ektemann litt nærmere, og overkroppen til ei utrolig søt gammal dame med hvite krøller, briller, og blødende sår over øyebrynet. Stakkar! Håper ikke hu har brekki lårhalsen! var det første jeg sa til Eggs. Ei håndballjente sprang ut for å hjelpe og ba bussjåføren vente til de hadde fått orden på situasjonen, men vår ytterst usympatiske bussjåfør sa at nei, dette fikk noen andre ta seg av, han skulle kjøre bussen sin.
Den stakkars dama bare lå der, og hu grein. Er det noe som er trist, er det eldre damer som gråter. Det er riktig tragisk, og jeg får litt lyst til å grine selv. Mannen prøvde å løfte henne opp i stående, men hu hadde for vondt. Ei VKTdame kommer løpende til og hjelper ham, og dama ser nå halvt i svime ut. Uff. Jeg vil egentlig hjelpe, men bussen kjører snart, dessuten er det allerede en del folk rundt henne nå - mest ufordragelige, uforskamma idioter som bare vil se på, men noen som hjelper også. Deriblant mannen og VKTdama, som i mellomtida har henta en stol hu forsiktig plasserer dama i. Hu har veldig, veldig vondt, og bussen kjører fra a. Jeg har litt vondt inni meg ennå, når jeg tenker på det. For jeg tenker på mine egen bestemødre, tenk om det skjer dem og jeg ikke er der. Så blir de sett på, glodd på, når de ligger der hjelpeløse på bakken og ikke tør å spørre om hjelp siden de er for høflige til å plage noen med seg selv. Eller hva om jeg er med. Da hadde jeg blitt temmelig rådvill og fortvila. Man, jeg er glad jeg ikke er gammal. Og jeg ville ledd av detta om det var noen på 50-, men når de er eldre enn det, er det litt trasig altså.

Herretoalettet: Jeg og Eggs må tisse. Vi har sitti på Maskinisten i etpar timer og riktig kost oss og overhørt en ny telefonselger bli lært opp i teknikk og slikt, røyka, og sagt nei til “did you order dagens?”. Jeg har kjøpt meg (fake)pelslue a là Lenin, og er storfornøyd. Like ved domkirka må plutselig begge to skikkelig tisse, og vi forter oss opp på Farmandstredet siden vi ikke har femmere å overse andre steder. Jeg nekter å betale for primærbehov unntatt mat og sånt sa jeg, og hørte med en gang hvor teit det hørtes ut, så vi lo litt og hasta videre oppover. Endelig framme, og ifanden for en kø. Kø helt til skofuz nesten! Heck, sier Eggs, vi stikker på mannedoen, den er aldri i bruk likevel. Ja, stemmer jeg i, den har vi fine erfaringer med, det gjør vi. Så kan de idiotene angre på at de står i kø bare for å sitte på en do med rosa vegger. De blå er jo minst like greie, in fact spiller ikke veggfargen så stor rolle for oss uansett. Så vi trasker fredig inn, beredt til å si beklager, men det er så lang kø! og håpe at det går greit for den eventuelle mannen ved vasken. Men det er ingen mann ved vasken. Puh, flaks, fniser jeg og sikter mot den innerste båsen. Hele rommet er helt tomt, og jeg begriper ikke hvorfor bare vi ser muligheten. WAIT WAT. Jeg ser en kraftig rygg. Jeg ser bukse på knærne, jeg ser taktfaste håndbevegelser, jeg ser… en middelaldrene mann - en ronkende middelaldrene mann. Damn! Kunne han ikke lukke døra iallefall?! Jeg løper ut i en faderlig fart for å slippe pinlig øyekontakt, røde tryner og flaue UNNSKYLD ÅHERREGUD BEKLAGER ASS NEI NEI DET ER MIN SKYLD NEI ÅÅÅÅÅ ØYNENE MINE GUD NEI ÅÅÅÅÅ. Eggs fatter ikke skissa og beveger seg lenger inn. Snart vil hu oppleve det samme som meg, det er ingen vei utenom at dette bildet skal bli brent inn på hennes netthinne også, for jeg kan ikke, jeg kan ikke rope at nei, løp ut, det er blablabla! Et halvt sekund til tjue sekunder etterpå kommer hu ut med det uttrykket jeg sikkert også hadde i trynet da jeg var der hu stod. Jeg mista begrep om tid, løp med henne i armen og vi beklaga oss begge til hverandre om hva vi hadde sett. Gud, så flaut, PINLIG. Hvorfor lukka han ikke døra? Døra inn til selve herredoen eller iallefall til båsen? En blotter? Eller gjør alle menn dette? Bare eldre menn? Ånei, nei, nei. Aldri mer herredo. Aldri mer, med mindre det er en heit fyr med Kurt Cobain-skjegg som står der, da skal jeg vurdere å gi ham en hjelpende hånd eller hva han nå måtte trenge. Men ikke ellers.

Dessuten leser jeg Lulú av Almudena Grandes, og den anbefales for alle som liker erotikk.

Jeg lever ikke, jeg kvasilever. Jeg er sjuk, har hovne mandler (begge to, så nå ser det ikke ut som jeg har svulst lengre) og feber, og jeg leser kjente og ukjentes blogger. De fleste er slik jeg trodde de var. Noen overrasker meg, og de færreste overrasker meg positivt.
Disclaimer: Jeg selv er naturligvis smartere enn jeg framstår i bloggen min, for jeg skriver bare når jeg kjeder meg eller i affekt. Jeg trenger en redaktør, sjøl er jeg for svak - og jeg gidder ikke være så kritisk til hva jeg skriver på nett, selv om jeg egentlig burde det når jeg tenker etter. Hvis sjefen min ser dette, tror han sikkert jeg ikke liker jobben min. Men det gjør jeg jo, og nå som Daniel også har begynt har jeg det aldeles strålende. Ikke nok med det, noen av sossene har slutta eller bytta jobbedager også, så jeg har det som plomma i egget på jobb om dagen. Likevel gleder jeg meg til å å bli voksen og slippe kontortider og slikt. Greit, jeg hakke talent. I noe særlig. Jeg er jævlig flink til å kose med ører, tegne mennesker (når jeg orker, jeg er liker ikke å tegne på kommando og slik sett er skolen plagsom og jeg får lite utav de tre årene) og å tilegne meg kunnskap (der også, ikke på kommando, men av eiga interesse og på eget initiativ. Slik er det stort sett hele tida, når jeg tenker etter). Så kanskje blir det nine to five likevel. Jeg skal iallefall prøve å leve av kunst til jeg dør av fattigdom eller mangelsjukdommer. En må jo ha litt ryggrad og stolthet i livet.

Jeg har feber, så jeg skriver usammenhengende. Jeg har hatt de merkeligste feberfantasier. Adrian kom til meg, og sa at han stakk tilbake til Telemark om jeg ikke fant en drittbra fest. Jeg dro ham med meg til et forlatt industribygg hvor Nora delte ut ølbonger ettersom hvor flinke vi var til å finne fram i de forskjellige labyrintene i romma. Jeg drakk viagra på gul boks og hadde hemningsløs sex med ei fremmed jente før jeg måtte holde igjen Adrian så han ikke stakk hjem igjen, for jeg ville ha ham der. Jeg våkna, “våkna”, av at Døden satt oppå meg og klemte på lungene mine slik jeg klemmer på bobleplast. Det var masse maur i senga mi som krøyp inn i nese og munn og Mikael fra barneskolen, han som er speedfreak nå, dro meg ut etter beina. I fanden for en slitsom dag jeg har hatt.

Det jeg egentlig vil fram til da, det var at fy faen for en jævla stor skuffelse bloggnorge er. KRYBBEDØD. Det skulle vært en slags kvalifisering for å kunne bli blogger, som alle måtte gjennom. Jeg hadde passert den glatt selv. Og da hadde denne bloggen vært mye bedre, sakligere og mer sexy. Too fucking bad. Alle har en eller flere blogger. De fleste skriver bare om uinteressant dritt, eller mote. Føkkings moteblogger, totalt uinterresant. Mange skriver med smiley’er. Ville du skrivi smilies i ei skoleoppgave, i avisa eller i ei bok? Nei? Så gi en god gammeldags faen i å skrive det på bloggen også. Et fåtall skriver godt, mens 90 % av alle i aldersgruppa 12 - 22 år ser ut til å være helfrelst av Erlend Loe. De skriver. Korte setninger. Følelser. Man. Alltid tredjeperson. Man skriver i tredjeperson. Nevner aldri navn. Aldri. Hun er søt. Hun. Hun ser på meg. Man går. Jeg tror jeg er så flink til å skrive følelsesladd og alle vennene mine kommenterer det. Vennene man elsker. Emo. Kule interesser. Kunst. Fotografering.  …STOPP. Apropos fotografering. Hva ER det med alle disse femtenåringene som springer rundt med det samma forbanna speilreflekskameraet sitt? Canon EOS for alle penga. De knipser bilder av det meste, gjerne skoa sine og seg selv i “kunstneriske” posisjoner siden trutmunn er ut og de veit det. Legger ut bildene på allverdens fotosider og whatsnots. Leser foreksempel på profilen til en random på nettby at “fotografering! jeg elsker fotografering, det er livet mitt! sjekk filer davel, kommenter så blir jeg glad kleeem:)” Så ser jeg etter, da. Hvis fotografering er “livet” ditt og du oppfordrer alle brukere til å se og kommentere bildene sine, må du ikke bli sur hvis jeg flamer deg fordi du har et utrolig fantasiløst bilde av en vanndråpe som treffer vannet, en blomst, skoa dine, eller et svart-hvitt bilde av et gammelt menneske som smiler fortrolig. Ikke få meg utestengt fordi du er dårlig til å knipse bilder, og atpåtil fantasiløs. Du skal bli fotograf, javel. Ikke regn med å tjene noe særlig. For 50 % av dagens ungdommer skal nemlig bli fotografer, eller drømmer om å bli det. U phail.

Jeg er bare drittsur på hele verden og er forbanna fordi jeg er sur, homofil, røyker og kommunist, og at folk vil skyte meg på grunn av det. Jeg er ei real kjernekjerring og dere bør føkkings sette pris på det, for det ekke så mange som er så bra, intelligente, forståelsesfulle og kule som meg. Jeg har plutselig fått en sjøltillitsboost, sikkert fordi jeg ikke har hatt noen å sammenlikne meg med på etpar dager siden jeg har vært hjemme fra skolen. Ække 2cool4skool, jeg er for smart for den. SÅ PASS DERE.

Like attraktive: Bloggnorge og feite feminister.

Soundtrack: Lars Winnerbäck - Nästan perfekt.

En harmonisk dag. Jeg har vært på avslutning hos lærern min. Jeg trodde det skulle bli mas, men det var faktisk utrolig hyggelig. Hu hadde ordentlig fint hus, med mye fine bilder - veggene var akkurat nok fullstappa av fine malerier og tegninger - og generelt et ganske kult hus som lukta utland. Og det er en kul ting, skal jeg si deg. Spinatpai stod på menyen. FAEN, tenkte jeg, føkkings spinatpai?! Spinat? Pai? Æsj. Men det der måtte jeg bare bite i meg igjen, for det var en god pai. Veldig god. Jeg håper ho legger ut oppskrifta på it’slearning. Jeg blei så mett at jeg blei kvalm selv om jeg bare spiste ett stykke. Og Eddie er ikke sur på meg lenger, det er veldig fint. Jeg synes jeg har vært snill mot Eddie i dag, og han har vært veldig snill med meg. Jeg er glad.

Etter mat tente jeg en sigg. Jeg satt lengre ved bordet enn de andre røykerne, så de kom inn før jeg skulle ut. Kjipern. Solveig joina meg likevel, og stakk likegodt et hull til i øret mitt. Det var ikke vondt i det hele tatt, men blødde ut to halve servietter. Det så litt tøft ut, og Andrea tok bilde. Jeg håper hu sender meg dem slik at jeg kan legge dem ut her. Jeg hadde en føkkings sprøytespiss gjennom øret, liksom. Klart jeg må vise det fram!
Etter skolen stakk jeg på Maskinisten, siden Eggs ikke tok telefonen (D’OH! at jeg ikke skjønte det før jeg kom hjem, jeg brukte opp hele kontantkortet mitt på å ringe a femti ganger faen), og på veien møtte jeg Gro Dahle. Hu vinka til meg, smilte, og ropte halvhøyt hei. Den dama er så koselig! Jeg får en følelse av å være bestevennen hennes hver gang jeg ser henne. Uansett -  jeg er framme på Maskinisten nå. Der satte jeg meg med Jan Guillou, tiern med Luckies og en chai latte. Jeg har begynt å kjøpe tiere istedenfor tjuere nå, når jeg først koster på meg ferdigrøyk og ikke rullings, for da må jeg være litt mer sparsommelig. Likevel klarte jeg fint å røyke 10 stk i dag, og tre rullings. Det er litt i overkant. Det er mer enn litt i overkant. Jeg kjederøykte visst på Maskinisten, men det var en engangsforeteelse, så det er greit. Jeg lar det gå for denne gang. Jeg gidder faen ikke bruke 45 kroner hver dag, i tillegg til Klassekampens 15 og kaffens 20. Eller, vent. 45 kroner dagen kunne jeg egentlig ha påspandert meg selv, såpass er jeg verdt. Så kan jeg heller bare droppe å kjøpe så mye melk ellernoe. Bytter ut melka med røyk, sunt. Neineinei. Digresjon så til de grader! Jeg møtte jo Marianne på kaféen, det var det jeg egentlig ville skrive om, for det var riktig hyggelig. Marianne har jeg aldri møtt før, unntatt på to fester, hvorav bare én faktisk inneholdt en samtale mellom oss. Så jeg har prata med henne én gang før altså, før dette. Venninna hennes måtte gå for å få eksamenskarakteren sin, og vi blei. Snakka om skeive dager, framtidsplaner og frihet. Litt om kommunisme også, og forhold. Jeg ordla meg veldig teit og klønete fordi hu er så søt. Irriterende. Men det var like fullt hyggelig. Eddie kjeder seg grassat nå, og jeg vurderer faktisk å dra på besøk til ham eller henge i byen. Men jeg har ikke tid for jeg har mye arbeid å gjøre, og et nytt hull i øret å rense. Nå har jeg fem. Jeg vil ha flere! Solveeeig?

Og hei, vent, forresten. På vei til bussen stoppa en streiting meg og spurte hvor nærmeste platesjappe som førte vinyl og slikt lå. Følg meg, sa jeg, jeg skal samma veien uansett. Og han etter, mens jeg traska og puffa på en sosialrullings som nesten hadde slokna. Så bare fortsetter du rett fram, du kan ikke unngå å se det. Der borte ja, rett fram, nei, ikke ned der, rett fram. Rett fram. Ja! Wow takk skal du ha. Så går han. Men nei, han snur seg etter to skritt. Kul stil forresten! Jo takk, sier jeg litt paff. Kødda han? Did it for the lulz? Eller mente han det? En streiting? Jeg mener, jeg hadde dette på meg:

• Olabukse med mobilhøl på lomma
• Temmelig grønn genser
• Skatesko
• Skatebård
• Rullings i munn
• Hår satt opp med spenna jeg fikk/lånte av Solveig
• Palestinaskjerf
• Nydelige nerdebriller

Det er ikke kult. Det er sånn alle ser ut nå til dags. Og det irriterer meg at jeg ikke veit om han kødda eller mente det. Jeg drikker vin. En vin jeg ikke synes er spesielt god, men denne dagen trenger å avrundes med vin, god eller ei. For jeg har røykestemme og nerdebriller, og ser aldeles ikke ut som ei hore. Dessuten har jeg skata jævlig mye.

Jeg skulle være ekstra…nei forresten, stryk det.
Jeg skulle være ekstra snill med Eddie i dag for én gangs skyld. Jeg klarte det tydeligvis ikke. Jeg er en fiasko, en taper, en quitter, et null! Ok, fullt så ille er det ikke. Men jeg synes det er snilt å ikke slå selv om man vil det, og ikke være en for sterk, selvstendig kvinne. Jeg gjorde en halvgod jobb. Jeg glemte det egentlig mesteparten av tida, og slo litt og diverse. Edge gav meg 2-.

Det viser seg at det er snilt å gå i skjørt og å si “wow eddie dine film kommentarer er så jævla sexy” “du er den beste kommentatoren siden george washington carver assa” (direkte sitat, grammatikkfeila er ikke mine). Eddie kommenterte ikke filmen, han sa bare “denne scenen er kul”. Og det var da V (i V for Vendette, for de som ikke tok den), kutta opp 10 menn eller noe så blodet spruta og jeg fikk lyst på kirsebærsaft fra Babels. Ikke nok med det, jeg tror jeg kommer til å ha et aldri så lite mareritt om det i natt. Ting som kunne skjedd på ekte, som å få halsen kutta over med kniv eller brekke nakken fordi en mann i maske hiver deg på huet ned i bakken, denslags er grunnen til at jeg til tider blir i overkant paranoid*. Krigsfilmer og sånt generelt, med pil og bue, kniver, pinner eller rett og slett bare vanlig vold er ekkelt. Snuff, aids og porno er helt greit, sånt skjer. Man får et virus her og der, blir tatt bilde av før og etter en dør, siden misbrukt, skjenda og lagt ut på internett så de gjenlevende kan ha noe å kose seg med. Men en føkkings neve i trynet eller en stein i ryggen, ouch. Vold ekke mi greie.

*Apropos paranoid vet dere, vi fikk ei lame oppgave på skolen i dag, gå rundt og telle bøker på biblioteket, banke på den stengte kinoen for å spørre hva sjefen het og denslags, skisse det gamleste huset i byen. Etterpå gikk jeg og Solveig for å kjøpe noe å drikke, og fant ei forlatt veske oppå ei søplekasse ved rulletrappa ned til polet. Ingen eide den, og jeg blei drittredd det var et sånt skjult kamera-opplegg, og bestemte at jeg skulle sette meg ned på benken og bare holde øye med den ei stund, sjekke terrenget liksom, før jeg sneik meg bort for å se om det lå ei lommebok med leg oppi. Etter, tja, femten minutter? med kikking på stygge folk som kikka tilbake, gikk jeg bort, røska den åpen og fant en kiwipose. Det lå bare en kiwipose oppi der, ikke lommebok, mobil, noe annet. Det lå rett nok noe inni posen igjen, men den ville jeg ikke åpne. Solveig var egentlig temmelig passiv i denne aksjonen, og jeg følte meg litt teit der jeg nagga i vei om kamera, lurerier og slikt. Vi gikk/stod ned rulletrappa for å endelig levere den i infokassa, men den var stengt. Jeg la den i et hjørne og gikk.

Jeg har skata jævlig mye i dag, makes me happy.

Jeg er drittlei hele skolen - evneveike lærere, ræva oppgaver og liite kreativt miljø. Hvis detta er den mest radikale skolen i Tønsberg, tør jeg ikke tenke på hvordan de har det andre plasser. Stakkars unge jenter og gutter. Jeg stryker i fire fag om jeg ikke gjør noe drastisk. Geografi, historie, design & arkitektur, gym og… VENT. Det var fire fag. Ok, fire fag. Det er mer enn nok. Hjemme forventer dem at jeg står. Jeg har forsikra dem om at jeg har levert alle oppgavene for lenge sida, og at varsla jeg har fått i posten bare er ubetydelige formaliteter grunna høyt fravær under sjukehusoppholda.
Lærerne sa at det ikke skulle gå ut over faga. De skulle tilrettelegge, vise hensyn og forsikra meg tusen ganger om at neida neida, dette ordner vi, klart du står! vi gjør det bare slik at du ikke trenger levere, men fikse det muntlig vet du vennen. My ASS. Nå stryker jeg. Jeg vil slå dem, slå dem, slå dem og skrike fittekjerringer rett opp i ansiktet dems fordi de juger. Jeg stryker på grunn av dem. Nei, det er ikke min egen skyld. Og det kommer ikke til å gå utover meg selv. Ikke med det første. Det er dem det skal gå ut over, det kan dere lite på.

Det er drittfint vær, det hjelper litt på humøret. Og lærern sa jeg var best i klassa i nynorsk (skulle bare mangle, men likevel), og gav meg en FIRE TIL FEM. Vedlagt lå vurderingskriterieskjemaet flittig utfylt. Ifølge det skulle jeg fått fem eller seks, men jeg fikk fire til fem. Det holder ikke. Jeg ville hatt en femmer. Jeg fortjener det. Kanskje skal jeg poste essayet mitt her, og høre hva dere ville gitt meg. Slik som i timene hans. Hvor vi leser et utrolig dårlig essay fullt av skrivefeil, som han syns var “bra!” og ga 5/6 på, mens hele klassa protesterer og sier NO YOU. 3+, og da er du jævlig snill. Sannelig, jeg tror jeg poster det. Jeg er crazy ass!

Heilag fridom: Nei til usunne kroppsideal, ja til lukke! 

18.04.08
Heildagsprøve nynorsk,
oppgåve 1,
Marie Eikland 2STF

Me trur me står fri til å leve livet nett som me lystar. Fridomen er heilag, og så å sei ingenting skal få krenke han. Likevel blir me - som dei fleste har fått med seg no - bombardert med propaganda frå alle hold; ja til EU, nei til EU, Noreg ut av NATO, Noreg inn i Afghanistan, ver deg sjølv som den sterke kvinna du er, et deg slank og menn vil komme springande, kaup den lekre dyre bilen her, kaup den enno dyrare miljøvennlege bilen her. Ser de dei doble signala? Korleis skal ein tyde dette? Er det strategien deira, å gjere oss forvirra, usikre og ute av stand til å tenke sjølv for så å lure på oss alt dei har av dyre, unødvendige og miljøskadelege produkt? Eg trur ikkje det. Eg trur det er ei naturleg konsekvens av den frie marknad. Alle kan ture fram som dei sjølv lystar så lenge det ikkje strid med ytringsfridomen – Gud kan det vere det same med, alle som trur på Gud i desse dagar er berre terroristar uansett og kan halde fram med flaggbrenninga og misjonsrørsla si så lenge dei gjer det heime i sitt eiga land. Med mindre me i Vesten kan tene nokre slantar på ressursane deira. Då må me invadere (viktig: ikkje kall det krig, då fordømmer folk deg, kall det forsvaring av interessene til <fyll ut namn på gjeldande land her>!) dei og tre vårt styresett over hovuda deira og halde dei i sjakk til me har drive nok rovdrift og drepe nok folk for pengar til at me kan leve i sus og dus og ikkje bekymre oss for verken AFP eller rakettskjold, polakkar kan gjere jobbane våre medan me sit i sofaen, et hurtigmat og kikkar på fjernsyn. Me skaper grupper, enten det er marxistiske eller islamittiske, for å legitimere dei operative operasjonane våre som gjeng ut på å slå ned på desse. Dét er oppskrifta på suksess og tillit, og no fekk du ho av meg – heilt gratis.

Korleis kan vår livsstil nokosinne komme overens med ideala? Vanskeleg spørsmål, lett spørsmål. Jakta på profitt blir stadig råare, og fridomen til å òg gjere sjølve mennesket til ein gjenstand for kaup og sal, strid imot mange av dei andre reglane i samfunnet vårt. Men sidan fridomen til å tene nett så mange pengar ein vil er den heilagaste, går det fint. Eg kan illustrere det eg meinar med denne situasjonen: Ei ung kvinne sit på busstoppet og ventar på å kome heim etter ein lang skuledag. Busstoppet er tapetsera med reklameplakatar, men jenta ensar dei ikkje. Kvifor? Fordi ho er så van med dette at det ikkje lenger er gjenstand for oppmerksamheita. Det glir berre inn auga hennar og gøymer seg i underbevisstheita. I handa held ho ein milkshake frå Mac’arn, og medan ho syg og tygg på sugerøyret tenker ho på kva for eit antrekk ho skal ha på seg i morgon. Det må vise litt hud, det må det. Elles får ho ikkje blikk frå vegarbeidarane på skulevegen, og då føler ho seg heller ikkje fin og ettertrakta. Dei kan ikkje gi meir faen i om ho kan samtlege av Rudolf Nilsens dikt på rams om ho ikkje ser heit ut. Det er ikkje kunnskap som sel. Det er utsjånad. Alle unge menneske i dag veit dette. Foreldra våre heng litt etter, og deira foreldre att synes bukser som er låge i livet er direkte vulgære, men klappar henrykt og klyp oss i kjakane om me veit kva katekismen er, og kanskje òg kan vrenge ut av oss eit sitat. Om me er ordentleg heldige, fer me ein tikroning til is. Men vent no litt – kven kan unne seg ein is? Eg fortener det, seier Claudia Shiffer i reklama. Fordi såpass er eg verd, eg kan premiere meg sjølv med ein is. Pytt, seier eg, ein is frå eller til? Om Claudia et is og kan sjå så flott ut, kan vel eg og. Pytt sann, eg trur jammen eg skal ha meg ein tolitersboks, for eg har vore ordentleg flink i dag, eg. Etter isen angrar eg bittert. Men eg er i alle fall glad eg ikkje åt to liter ketchup, for eg har lest at ketchup inneheld 8 % meir sukker enn is! Om eg skal sjå slik på det, er det jo greitt. Flaks at eg ikkje åt ketchup.

Supermodellane på fjernsyn seier at nei, dei har ikkje trena ein dag i sitt liv. Dei berre er slik dei, fnis-fnis. Et kva dei vil og trenar aldri. Dei er heldige, supermodellane. Dei kan få både i pose og i sekk. Det kan ikkje me vanelege folk, me som legg på oss om me et for mykje is eller burgerar, me som ikkje blir kjend att på gata om me ikkje har på oss solbriller på størrelse med ein halv kval, augo våre skin ikkje som diamantar uansett kor mykje flott maskara me brukar, og sjølv om dei står på sitt; dette er noko eg berre må ha, ser eg i ettertid at eg kunne klart meg godt utan ei raud, sexy kaffimaskin. Ikkje var ho særleg sexy heller, berre tung og klumpete og bruka lang tid på å lage kaffi eg fint kunne laga sjølv på halve tida. Men ho er raud, og det er litt stas å sleppe å laga kaffien sin sjølv. Eg fortener å bli laga kaffi til, det gjer eg så sanneleg. Ingen skal kome her og fortelje meg noko anna, nei.
Hadde det ikkje vore for at nokon tente fett på desse ideala, tvilar eg på at dei hadde eksistert. Det er eg ikkje aleine om å tru, eg har faktisk store delar av ungdomspartia på venstresida med meg. Ville nokon gått i desse kvite stilongsane utan bukse over om det ikkje var hipt? Det trur eg ikkje. Kven fann eigentleg på å gå med kvit stilongs utan bukse over? Ved Gud, det ser så trasig ut! Mote er mote. Stilongsprodusentane treng òg mat på bordet, og nå vil eg tru dei har fått nok mat for mange tiår framover. Ja, det trur eg visseleg. Kven ville pine seg igjennom plastiske operasjonar og dagelege treningsøkter på tre timar eller meir, om det ikkje var for at nokon hadde fortalt dei at dette var fint, om de gjer dette blir du ettertrakta og får betre sex og livet dykkar blir ein dans på roser? Trur du mange hadde gjort det? Det trur ikkje eg.

Eg er ikkje så naudsynt at eg meiner kapitalismen aleine er skuld i dette. Det har sjølvsagt noko med natur å gjere også, den finaste dama i flokken får størst fanklubb og finast ungar. Og alle vil jo ha friske, fine ungar. Etterspørselen etter fine damer er imidlertid auka drastisk no. Alle vil ha fine damer, ein skal ikkje nøye seg med ei grå kontorrotte som kan halde styr på økonomien. Det er mannens jobb, forsørgjaren. Ho skal kun sjå fin ut, gjere ein god jobb som trofé og ungeprodusent. Andre kvalitetar ho bør ha, er at ho skal lage god mat til ein uansett når ein måtte ønske det. Ho må også vere flink til å vaske og stelle i huset, og passe på at ikkje avkommet utviklar seg til å bli småpøblar og kriminelle. Ho skal ikkje klage om du slår henne i andletet ved eit par anledningar fordi du har rett og ho tar feil, og skal heller aldri ha vondt i hovudet eller vera trøtt når du vil ha sex. Men ho skal vere sterk! Jada, ho skal vere ei sterk, sjølvstendig kvinne. Ei som ikkje finn seg i å bli slegen i andletet, ei som ikkje seier at ho datt i trappa til kollegaene sine, for ja, ho jobbar. Ho er ei karrierekvinne, slank og ung, og om ho ikkje passar på å halde seg i form og sparkle andletet kvar dag, skal ho passe seg for å bli bytta ut med ei ny, yngre ei. Neidu, mister. Ånei, då må du tru om att. Denne kvinna finn seg ikkje i all verden. Ho har skrive ekteskapskontrakt, ho, og du har signert den. Det vil svi om du bytar henne ut. Og du skal vere yttarst takknemleg for at ho gidd å steike frossenpizza til deg før ho hentar småtrolla på fotballtrening og korps, for ho er travel med å halde Noreg i gang. Sei meg, korleis skal ei stakkars kvinne innfri desse krava? Det er umogeleg. Det nyttar berre ikkje. Det er ikkje berre i Afrika folk svoltar i hel. Den 3. vanlegaste dødsårsaken hos unge norske kvinner i dag, er underernæring. Korleis kan det ha seg? Me, som i likskap med andre nyrike land, slit med fedme og overvekt, feite ungar og feite husdyr (godt me har råd til å utføre fettsuging om det knip!), feite bilar og feite lommebøker? Det er heller ikkje så ekstreme klasseforskjellar i Noreg at dei aller fattigaste skulle dø av svolt. Svaret er ideala. Dei tynne, sjukelege ideala kvinner bevisst eller ubevisst strevar etter å bli like. Har dei ikkje ryggrad nok til å seie at dei nektar å la seg påverke; fanden heller, eg et når eg er svolten? Er dei viljelause flokkdyr som ikkje tør å gjera anna enn dei blir bedne om? Eller er det rett og slett hjernevaska? Ikkje veit eg, men eg merkar det sjølv. Eg som ser meg i spegelen kvar dag, ser ikkje eit ideal. Eg ser ei som prøvar å sloss mot desse stilongsprodusentane og konemishandlerane, krigen mot narkotika og alt den inneber, men det er neimen ikkje lett når heile verda er imot deg. Eg formulerte meg kanskje feil der, eg trur faktisk verda er med meg, men eg trur ikkje alle gidd å seie det. Det siste eit samfunn gjer, er å feie for si eiga dør. Det tek vanlegvis frå 30 til 60 år før feiekosten kjem fram. Eg vonar at om 30 til 60 år fram i tid, om eg ikkje er stryke med av kreft eller aids først, kan sjå eit samfunn i endring, med sunne ideal til ei forandring. Ikkje utan ideal, for det trur eg trengs. Det er naturleg å samanlikne seg med andre. Men uansett kor mykje ein samanliknar, liknar og seier, trur eg svært få er lukkelege når dei innser kva dei er med på. Dei er offer, og bør ikkje dømmast for hardt. Som alltid, er det bakmennene som må finnast og tas. Enten det, eller så må me alle ta oss sjølv og sei nei. Nei til usunne kroppsideal, ja til lukke! 

Etterpå skal jeg skate. Jeg må bare komme meg ut av de hølete conversa først. Jeg gleder meg. Først skal jeg på jobb.

Nå er jeg ferdig på jobb. Jeg tjente en tusenlapp, og fikk is av sjefen. Men jeg ville ikke ha den, for jeg hadde akkurat vært nede på mækkærn og kjøpt sjokolademilkshake. Jeg fikk hjernefrost. Før jobb var jeg hos Eddie. Vi (han) lagde hytte av bord og stol og teppe, og vi satt under der og diskuterte hvorfor han løy meg opp i trynet og tvang til seg kyss. Jeg bytta på å være passiv og aktiv, det var gøy. Stein var på busstoppet hans da jeg skulle dra derfra. Og en yoyogankstahood som hadde “Caroline” tatovert på leggen. Vi pekte, grøssa og lo. Kvasikommunisten som jobber på Maxbo så på oss stygt. Og da jeg røyka, så han truckføreren på meg, stoppa trucken, smilte, starta trucken og kjørte videre. Nå DET var creepy.

Og moro. Jeg skal til Oslo i morra. Se på Brand, Ibsen. Bonnevie blei frisk igjen, så ingen U-sving denne gangen. Meld meg, baby. Og jeg håper du rekker å se det før det er for seint, for da blir både du og jeg bitre. Iallefall jeg. Jeg har ikke noe å skrive om - eller jo! Mopeden min er kommet til rette igjen! Min kjære Åberg er kommet til rette igjen. Han kommer alltid til rette igjen. Åberg. Han hadde tatt seg en springmarsj til Sandefjord, og i går kveld fikk jeg telefon av polizen. Først blei jeg redd, men så tenkte jeg at jo, visst fanden, det er en bra ting at de ringer meg, jeg behøver ikke være redd, de har nytt om Åberg! Jeg henta ham etter skolen. Jeg var glad og fornøyd.

Hvem er opp for å ølle/røyke i Slottsparken i morra før Brand?

Soundtrack: Beinkjør - hva jeg vil

Han kunne vært onkelen min, han i skranken. Og han så litt sånn merkelig på meg, og hadde nesten alienfingre (uten ring). Spurte meg spørsmål og stuff, mens jeg svarte, litt hes. Jeg er litt hes i dag, og var det i går også. Skylder på svulsten. Eller, som alle andre absolutt vil ha det til: “hoven mandel“. Hoven mandel my ass. :) Jeg skal så totally dø.

Så, back to topic. Onkel politi og meg. Jeg trodde liksom han skulle være myndig og sånt, slik som de politibusene på gata som tar deg inn for ingenting og ser stygt på deg og spør om du har noe i lomma, eller om du kan gå et annet sted fordi du sjenerer folk (når man f.eks øller på en øde parkeringsplass/park og det ikke finnes folk å sjenere i mils omkrets), når de lukter på rullingsen din eller kaller rizzla brukerutstyr, ikke slik. Han bare satt der, temmelig passiv og nybarbert og spurte om mopeden min var rød eller hvit. DUH, sa jeg, den er svart. Det står det i vognkortet. Som du har i hånda, schnuutefaen! sa jeg. Neida. Jeg sa bare det første, litt irritert, og litt smilende. Sånn, hehe, kan du lese mister? Iallefall. Han blei ikke flau, bare fortsatte å trykke på musa klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk. Han hadde scroll på musa, men han trykte seg nedover sida i et faderlig tempo. Det irriterte meg litt det også, men jeg tenkte det var best å ikke kommentere det, siden han tross alt hadde uniform og er stolt prostituert. Jeg er bare en filleproletar uten rettigheter som kommer for å anmelde et lusent tjuveri som ingen gidder å etterforske, og etter hvert blir papirene makulert ved en “feil”. Men sånt skjer da. Det er greit. Jeg har forsikring, og skal kjøpe meg en knallert hvis ikke Åberg kommer til rette igjen. Noe han helt sikkert gjør. Han kommer alltid tilbake til meg. - Jeg savner deg også Åberg, hvor enn du er.

Så jeg har altså vært på politistasjonen, trossa mine instinkter og gikk inn, selv om jeg ikke liker meg der i det hele tatt. An hero! Det gikk greit. Selv om jeg tviler litt på polisens gidd til å gjøre meg den tjenesten. De prioriterer sikkert bøtelegging av cannabisrøykere. Men han virka som en ålreit kar da, en som var mobber på ungdomsskolen, soss på videregående og så bestemte seg for å bli politi. Han hjelper meg sikkert, jeg smilte mitt selvsikre vinnende smil da jeg gikk. Hvem faller ikke for det, liksom.
I går var jeg hos Eddie. Vi stakk hjem til han i ellevetida siden skolen var så å si ferdig. Skulle jobbe med fredrikstadoppgava, men gutten lurte meg grådig. Jeg føler meg snytt ved nesen, rett og slett. Jeg måtte finne på noe siden google ikke ga noen svar på om de hadde det kult der i gamle dager eller ei. Jeg skreiv at de likte grøt og spiste det til hvert måltid. Og at de hadde gjerder for at ikke slavene skulle komme inn. Det var et typisk marxistisk system også. Jeg liker teorien min. Jeg malte drømmehuset mitt med tusj og pensel, og det blei riktig fint. Det synes Eddie og, selv om jeg måtte mose ribbeina hans for at han skulle være enig. Det tels halvveis.
Så var det rapetime! Etter mye om og men fikk han dratt av meg genseren, jeg satt der i en stygg grønn bh og lurte litt på hva målet hans var, men jeg fikk den på meg igjen og gikk ut for å røyke. Ingen skade skjedd. Så var han bare creepy og kødda med meg resten av kvelden.

 Så. Jeg skreiv egentlig et avsnitt om hvor sinna jeg var på mamma og pappa også, som ikke trodde på meg, skyldte på meg og sa jeg var faens dum og løy så det rant av meg. Jeg var en horete skulker som alltid kom i trøbbel, og jeg skulle værsågod å levere det “falske leg’et” mitt til pappa med en gang. (Det er et ugyldig bankkort såpass velbrukt at man ikke ser om det står 04.07 eller 04.01. En måned til bursdagen min, og GUD jeg gleder meg til å flytte ut. Pappa er fortsatt sur. Fordi han måtte hente meg og fordi jeg er dum og ikke klarer å tenke og, ja, hva mer var det han vrengte utav seg? Det gikk iallefall i ukvemsord og verbal trakassering stort sett. Godt at jeg er herda og ikke tar meg nær av det, da hadde jeg dævva av komplekser n shit. Jeg håper det går over i løpet av uka, men kjenner jeg mutter og futter rett, så kommer detta til å henge over dem leeenge. Jeg er bare sjeleglad jeg snart flytter ut og kan gjøre hva jeg vil. Beinkjør! Du er ond, jeg er snill, la meg gjøre hva jeg vil.

Ja, jeg har sett på Dr.Phil i dag. Og jeg tror på mine egne løgner. Jeg har en shitload med geografioppgaver som må gjøres, ei historieoppgave og ei design&arkitekturoppgave. Disse skal være levert. Skulle vært levert. For lenge sida. Jeg gir meg selv til i dag. Men det er jo litt for kort tid, så jeg tror jeg gir opp og dropper det. Eller? Jeg bør gjøre det, for jeg vil ikke få “ikke vurdert” på karakterkortet mitt. Men tenk om jeg tar meg alt bryet, for så å finne ut at lærerne overser dem på grunn av streiken. Så får jeg ikke vurdert uansett hvor flink jeg har vært. På en annen side er det dumt å ikke levere, for da kan jeg antakeligvis klage seinere fordi jeg visste vel ikke at lærerne skulle streike akkurat da jeg hadde planer om å ta et rush. Huff. Jeg er i fornektelse. Mutter og futter spør om jeg er ferdig med alt, jada, klapp på skuldra, bra Marie, då slepp du å gange andre året om att. VEL. Jeg føler meg slem. Hvordan reparerer jeg det? Jeg forteller meg selv også at jeg er ferdig og at puh, jeg kommer til å stå. Ingen flere bekymringer, herlig! Også går jeg og tar meg en lunken pilz i sola, og en rosévin jeg egentlig ikke liker. Men er det streik, så er det streik, og har jeg rullings, pilzers og vin, så har jeg rullings, pilzers og vin. Da skal det nok gå bra, og jeg trenger ikke oppsøke Dr.Phil for å drite meg ut på internasjonalt fjernsyn fordi jeg er så fantastisk evneveik at jeg ikke engang klarer å tenke logisk. Jeg begynner å bli litt brisen, bekymringsløs og glad, så jeg tror egentlig ikke jeg trenger å angryrante mer her akkurat nå. Bare én creepy ting til:
Eddie var usedvanlig fysisk i går. Det er ikke bare meg det gikk ut over, right? Uasett, det var litt koz også, for jeg fikk se fettern hans, vennene hans, broren hans, vennene til mammaen hans, gæimkjuben hans og huset hans.

Aaanyways, enjoy this. Jeg var søt i dag og plukka blomster til mamma, men de var så fine at jeg tok dem selv.  

Ok. Jeg fant det her på teh www.internett.no, og jeg synes det var en fin banner. Eddie var nemlig ekkel mot meg på fredag, lugga og slikt. Var direkte ufyselig rett og slett; tok maten min og knakk røyken min - og her skal jeg ramse opp noen fine måter mine kjære venner kan hevne det på. Jeg er nemlig for svak selv. (Kanskje ikke drepe da, bare gjøre så han lider.)

1. LUGG.
2. SPARK.
3. KJØR OVER MED SYKKEL/MOPED/BIL/BUSS/LASTEBIL/TRAILER/BULLDOSER.
4. SKRIK INN I ØRET SÅ HAN BLIR HALVDØV.
5. TA NAKENBILDE OG SPRE PÅ INTERNETT.
6. HELL VANN MED PERLESUKKER I PÅ DATAMASKINA HANS.
7. TRÅKK PÅ HØYREHÅNDA SÅ HAN IKKE KAN TEGNE OG FÅR STRYK.
8. FØLG ETTER HAM I X DØGN.
9. GI EN PLAGSOM DUST TELEFONNUMMERET HANS.
10. MELD HAM TIL POLITIET FOR VOLDTEKT/TRUSLER/VOLD/TRAKASSERING/BESITTELSE AV BARNEPORNO.
11. PUNKTER SYKKELEN HANS.
12. BARBER VEKK HÅRET HANS/FARG DET I EN GAY NEONFARGE.
13. SI TIL EN NEGER-/PAKISTANERGJENG AT HAN HAR DISSA DEM, SÅ TAR DE SEG AV SAKEN.

Så jada. Men ellers er alt brillefint. Rett og slett. Jeg har kaffe med irish i, litt for mye, men det går bra. Jeg venter til det synker, så blir den alle tiders. Jeg har også litt penger (jeg har egentlig ikke penger, jeg er temmelig fattig og skylder i hytt og pine, men jeg bruker til de få jeg har er borte), som jeg skal bruke på melk. Jeg har en godtepose fra lørdag, som broren min har robba, men det er litt rusk igjen. Jeg går i kjole, skal bytte ei champagneflaske mot Sillens blå made in Finland-skinnjakke, den er forferdelig stygg og 90’s, så jeg liker den. Ja, jeg sa jeg hadde på kjole. Det er så varmt ute. Og jeg liker den kjolen her, selv om broren min nekter å gå ved siden av meg når jeg har den på. Det er bare harmoni. Rullingsen min er ikke lenger mjuk og våt, den er halvtørr, akkurat slik jeg liker den best. Jeg har bikkja snorkende på fanget, et lass med papirer, og sitater i hengekøya. Jeg lurer på om jeg skal reorganisere rommet. Jeg er litt lei kollasjer, sitater og malerier rett på veggen og ting dinglende ned fra taket. Lurer på om jeg skal fikse det slik at man kan tråkke på golvet uten å stikke seg (med mindre man kjenner løypa) og ta 180 med hengekøya uten å slå albuen i bordet, huet i veggen og dette ut. Hva kan det være forno’, all denne harmonien og tiltakslysta? I disse eksamenstider hvor alt skulle være jævlig og jeg hadde kjøpt inn øl for å drukne mine sorger hver kveld. Hva skal jeg gjøre med dette lageret? Og hvem har no brunt å gi/selge meg? Hvem har noe å gi bort? Klær, something. Jeg tror jeg gjennomgår en midtlivskrise. Jeg skal jo dø ung og vakker, og er nu midt i livet. Jeg er lei klæra mine, jeg er lei trynet mitt, lei alles tryner egentlig, lei av carlsberg og heineken, lei av å sove og iallefall lei av å være våken. Amøbe. Det ekke noe anna liv for meg, tror jeg. Men det er kinda greit også. Jeg er en mislykka kunstner. Det er sjarmerende nok i seg selv. Sikkert en ålreit sjekkereplikk. Det er mye mulig jeg blir kjolejente dette året. Gurimalla, det ville jeg aldri trodd om meg selv.

Til og med lærern er lystig, hiver whiteboardtusjene i været og sier vi har jævlig mye fisk, jævlig mye olje og at vi kommer til å bli jævlig lei. Og at nå blei det mye jævlig gitt, he-heh. Alle som faktisk hørte etter så ut som spørsmålstegn - kanskje det var en test, om vi hørte på eller bare lata som. Jeg tror min lærer er blitt litt inspirert av Knut Nærum i det siste. (Når jeg tenker etter, husker jeg han nevnte “fritt etter hukommelsen”.) Har slutta å gå i skjorter under jakkene, erstatta dem med velbrukte Bob Dylan, Green Bar og liknende tskjorter. Jeg tror jeg liker det. Selv om skjorter og er greit. Veldig intelligent tror jeg, har diskutert Marx, Engels, Bjørneboe og kjønnsroller med ham. Og veldig distré. Formulerer seg på en riktig artig, til tider komisk måte. Bruker 15 minutter på å stave Engelbrektson riktig, trenger hjelp til å stave “svenn” baklengs, putter to L’er i kapittel og deler ord i hytt og pine. Lite “plan legging” av timene kanskje. Fortalte hvordan småjenter blei gifta bort til “eldre griser”, og sa at vi skulle levd på den tida, folkens. Jeg fikk etpar blikk. JAVEL, jeg liker eldre menn! Hoho. Så ja. Jeg var enig med ham der.
Jeg ser visstnok normal ut i dag. Kanskje fordi jeg var sur da jeg kledde på meg, det hang litt igjen fra i går. Men jeg er ikke sur lengre da, ikke så veldig iallefall. For Eddie kom ikke på skolen fordi han hata meg. Hurra! Humørbooster å vite at jeg betyr noe i noens liv. Da jeg klokka 10 fikk vite at muntlig eksamen antakeligvis blir avblåst pga streiken, blei alt fett igjen. Mm. Jeg lager Agnes Dürer i ståltråd, 3D. Den har potensiale, men jeg klarer nok å gjøre den stygg, ta det med ro. Verden har ennå til gode å se noe fint jeg har gjort i skolesammenheng. (Jeg er litt stolt av emo-Eddie som blir utsatt for haiangrep, da, fin måte å få ut aggresjonen på.)

Åååå. Jeg føler meg feit og ekkel og død, for jeg så på Hotel Cæsar. Intrigene smitta over på meg. Jeg er en amøøøbe. Bare ligge og flyte utover pulten uten å gjøre annet enn å puste og se feit ut. Leve på trass. Blah. Likevel, jeg er ganske glad og fornøyd.

PS, Nora. Siden du ikke fant Easy Riders på nett, har jeg vært så elskverdig å laste opp ei plate til deg HER. Alle andre som vil oppdage rå musikk, kan også laste ned. Happy listening!

Detta bildet fra søttendemai illustrerer hvordan jeg har sett ut to ganger i dag. Og Eggs’ uttrykk er temmelig likt det folk jeg har fortalt det til har sett ut.
…Hvorfor er verden kjip i dag? Jeg gikk inn på do på skolen for å freshe opp sveisen (ikke det at det hjalp eller noe), og det ligger en bæsj i do. Bare en bæsj, lysebrun, uten papir rundt eller noen ting. En bæsj. Og jeg ser forundra på mitt whatthefuck-uttrykk i speilet, før jeg ser ned igjen. Jeg mener, hva faen? Hvordan havna den der? Jeg tror jeg veit det. Men likevel. På jentedoen? En bæsj? Jeg blei sur. Rett og slett sur. Jeg holdt det for meg selv, og sørga for at ingen så meg da jeg gikk ut derfra. For jeg kom meg fort ut. Tenk om noen hadde sett meg, gått inn, og trodd at det var meg. Det gjør meg ingenting at folk veit at jeg tisser på skolen iblant. Men ikke fanden om jeg skal ha rykte på meg for å legge igjen lysebrune bæsjer i do for å være kvalm. 
Eddie var særdeles underholdede i dag. Jeg lagde en heis vi kunne sende lapper i, og det var søtt. Den fungerte helt til noen herpa den i storefri. MacGyverinspirert, naturligvis. Jeg har røyka endel. Ikke drikki. Fulgt etter Eddie, fulgt etter Eddie, så fulgte Eddie etter meg, og jeg fulgte etter Eddie igjen. Så fulgte Karoline etter meg og ved jernbanen sa vi hadet, for toget hennes kom. Hva tror dere skjedde nå da, godtfolk? Hvorfor har jeg unngått å vise meg på jernbanen etter klokka 12:00 siden i vinter? På grunn av denne “kjæresten” min. Hvem går på perrongen, får øye på meg og løper bort for så å kysse meg hardt og brutalt uten å merke min motvilje og motstand? “Kjæresten” min. Som forøvrig også hinta om at han ville besøke meg og dama mi og “såve med deres”. Idiot. Idiot. Ta et hint, idiot! Jeg virker kanskje i overkant rasistisk, igjen, men i helvete heller, helvetesfittesatan, går det an? I hvilken kultur er det greit å bare slentre bort til ei fremmed jente, anta hu er kjærsten din, stappe pikken din i munnen hennes og gi henne pizza etterpå? Jeg er riktignok vokst opp i bygdenorge, inne i Telemark, kan hende vi er litt konservative der. Kultursjokk.
Jeg gikk for å skylle munnen min på Farmandstredet. På do, ja. Går inn i en bås for å se sur ut, jeg glemte nemlig telefonen min og kunne ikke ringe noen for å klage og sutre, så jeg fikk la det gå over. Men vent litt! Hva er det som ligger der i doen? Jo, en bæsj. IGJEN. Da blei jeg litt sånn… oppgitt. Og da jeg fikk summa meg, blei jeg sur igjen. Og jeg stakk ut for å kjederøyke, håpe at noen så meg kjederøyke, og tenke “wow, hu der kjederøyker, hu må være sur, hu må være jævlig sur, se på det blikket a du, se så sur!”.
Jeg er jo jente. Jeg anvender jentedoer. Og der forventer jeg ærlig talt at folk trekker ned etter de er ferdige, uansett hvor dårlig tid de har. For vi jenter synes jo bæsj er ekkelt og vil ikke bli sammenlikna med denslags. Ikkesant? Joda. Jo. Jeg la merke til at Emma (tror jeg det var) hadde et liknende innlegg her for en stund siden, og jeg blei halvsjokkert. Jeg trodde ikke jenter var sånn. Men nå veit jeg bedre. Dere jævla fitter.

PS: 23:28:06Eddie Elsker Eddie. says:
det var typen min som skrev det ikke jeg. 

-Jeg tror vi har et gjennombrudd.