Avdeling 4

Bryr du deg? Jeg skulle bare se om jeg fikk flere treff. Men det er ikke bare tull og fanteri, jeg er faktisk naken. Også ligger jeg i hengekøya mi. Jeg leser Foucault, men tok en pause for å oppdatere her. Alle er nakne under klæra, shit, den var djup. Jeg er djup. Jeg våkna nesten akkurat. Veit dere hva jeg våkna til? Et tomt hus. Det viser seg at familien min har dratt på impulsferie - jeg fikk nett melding av broren min “Åisann, ville ikke mamma og pappa ha deg med på ferie! :) Vi stoppa på statoil og jeg fikk masse godteri.” Jeg sprang til kjøleskapet for å ha noe å vifte tilbake med. Men der var bare yoghurt og sånne sunne grønne ting jeg ikke veit hva heter engang. Jeg ringte bestemor og nå har hu lagd kake til meg, som vi skal spise i kveld. Jeg gleder meg. Gome er snill. Gome er bestemor, forresten. I Valle sier vi Gome. Jeg fant en lipgloss fra lipglossperioden min i åttende klasse. Den smakte veldig godt, litt fruktaktig.
Men tilbake til tema, jeg er naken og forlatt. De tok det antakeligvis for gitt at jeg ikke ville være med siden jeg sov klokka ett om morgenen i ferien min. WOW. Helt ærlig ville jeg ikke vært med om de gav meg godteri og øl engang, men de kunne spurt. Det er like før jeg kroker meg ned i fosterstilling for å føle all verdens hat mot meg, slik de gjør på film. Naken i fosterstilling i et mørkt høl av betong. Death row. Jeg tror jeg skal være naken i hele dag, bare for å være det. Helt til jeg skal til Gome. 
Jeg spiser en yoghurt, så legger jeg meg igjen og hopper tilbake til boka. I morra skal jeg på date og skrive kontrakter og slikt også tror jeg. Ønsk meg lykke til ogsåvidere.

I går, da jeg gikk langs brygga med sigg om kvelden, var det en kar som fulgte etter meg. Jeg kjørte opp tempoet litt og unngikk øyekontakt, siden Eddie har sagt at det er derfor så mange fremmede prater til meg, fordi jeg ser på dem. Han økte også tempoet. Jeg stoppa opp for å leite etter noe i veska mi, han stoppa opp. Jeg begynte å gå igjen. Han også. Også poff. “Skjera?” Jeg ser litt hvafaen på ham. “Er du araber eller?” spør han meg. Jeg svarte, litt creeped out, at nei. Jeg er nok ikke det. (Ser du ikke at jeg er blond, blåøyd og har oppstoppernese?) Er du? spør jeg tilbake sånn for å ikke miste helt kontroll over situasjonen. Nei. Men han var fra Irak da, men var ikke kurder. Jeg kan ikke forskjellen. Han hadde bodd i Bagdad og kjørt motorsykkel. Jeg sa at det var sikkert moro, men nå må jeg gå. Jeg gikk, uten å se meg tilbake. Det er ikke øyekontakten, Eddie!
Spørsmål: Hvor mange hadde hata meg om jeg videoblogga? Hahaha. Åh, jeg gleder meg til svar.

Jeg er atten år, og det føles bra. Mamma og fatter er på stranda med broren min, og jeg er aleine hjemme. Det er klart jeg røyker. Litt sjenert ennå, siden vi har irriterende nysgjerrige naboer. Jeg har forresten alltid skrivi “nyskjerrig”, men jeg lærte her for et halvt år sida at det het “nysgjerrig”. Makes more sense, men jeg husker det ordet veldig godt fra barneskolen. Vi hadde diktat, og måtte skrive “nyskjerrig” hver dag, hver uke, til alle hadde skjønt det. Slik var det med alle såkalte vanskelige ord. På videregående retta norsklærern min på det. Det het visst nysgjerrig. Så naboene mine er jævla nysgjerrige.
De som bor på venstre side er for hyggelige. Og når de prater, hører jeg aldri hva de sier. De mumler, så jeg bare vinker med hånda og løper inn, tenker, det ekke så lenge til jeg flytter, det ekke så lenge til jeg flytter, det ekke så lenge til jeg flytter! og smeller med døra. De lener seg kameratslig over gjerdet (som pappa fjerna i sommer, gode busser blitt må vite!) og spør om jeg vil plukke markjordbæra dems. Klart jeg vil plukke markjordbæra dems. Men når de ber meg spise opp alle slik at det ikke blir noe igjen til barnebarna, blir jeg litt creeped out og sier okaaay? og trer resten på noen strå jeg henter fra min egen hage. Så moser jeg dem til syltetøy som ser ut som hjernegrøt og gir det til broren min som spiser det. De sykler hver dag, sammen, med matchende sykler. Dame- og herresykkel. Hver onsdag drar de til Strømstad for å kjøpe billig mat og spise lunsj på etelleranna kjøpesenter de maser om hver eneste torsdag, så flott det er. Annenhver helg drar de på hytta og to ganger i året til Gran Canaria. Tenk å være så rutinerte. Si nei takk til ekteskap.

Jeg gidder ikke engang begynne på de andre naboene, de er minst like forferdelige og har gitt meg og de andre barna i gata livsvarige traumer. Særlig Geir. Åherregud, Geir! Gersen, Trollet, Uværet, Ger, Grellers, også videre. Nei, ikke videre. Jeg stopper her. For jeg nyter jo røyken min, lovlig. Jeg sitter med hardcore pulehår, uten sminke - ikke det at jeg pleier å sminke meg så mye, men jeg sitter iallefall uten sminke - og jeg gleder meg til å jobbe i overimorra. Jeg trenger de spenna, så sårt. Hele sugardaddykonseptet er ganske genialt egentlig, hvordan de velsituerte middelaldrene mennene veit hvor mye vi småpikene trenger penger. Og hvor “langt” enkelte er villige til å gå for å få dem. Jeg kunne tenkt meg en selv iblant. Iblant, ja. Men jeg har en fiks evne til å få orden på økonomien helt selv, og det er jeg glad for. Jeg tror jeg tar med laptopen inn igjen etter jeg har røyka ferdig, det er for varmt å sitte ute.

Uff, jeg trenger nye sko. Sålen datt av på de gamle, og jeg har som sagt ikke råd til nye før ved juletider. Det blir en kald vinter, men jeg er glad så lenge jeg unnslipper koldbrann. I dag skulle jeg egentlig vært innom polet for å kjøpe noe stæsj til Sillen, men jeg forsov meg. Nå er klokka halv tre, jeg rekker det aldri. Det stenger klokka tre på lørdager. Jeg skulle gjerne også ha kjøpt meg en tjuepakning Luckies, men jeg har jo faen ikke penger. Jeg blir gærn av tørr rullings. GÆRN. Jeg ringe Eggs da jeg våkna, med en gang, og spurte om vi skulle drite i å dra på stranda for å grille med Sillen og en gjeng førsteklassinger. Klart vi driter i det. Vi orker ikke. Vi utsetter det til uka, og da erstatter vi det med middag på brygga og ei kald ei og en sigg etterpå. Lovlig. Det blir fint, og jeg gleder meg. Eggs har bursdag den 7. juli. Gratuler henne.

Og forresten. PEACE OUT.

Jeg stod opp tidlig i dag. Vekkeklokka var satt på ni, og jeg snooza til ti. Bussen til Tønsberg gikk halv elleve, jeg tenkte at faen heller, se på det været, jeg gidder ikke til Oslo i dag. Men jeg trengte å få opp humøret litt. Jeg var trist, bitter og sliten. Så jeg heiv meg i dusjen, dreit i sveisen og løp til stoppet hvor jeg måtte vente ti minutter på en forsinka buss. I regnvær, men paraply som ikke var vanntett. Hipp hipp..?
Jeg fikk iallefall kjøpt meg rød3, en bolle og rizzla på narvesen før jeg satte meg på oslobussen. Og ei tipakning luckies til Marianne, for stakkar, hu hadde ikke røyk. Jeg visste hu var i byen, så jeg sjansa på å pakke den inn i tilfelle jeg møtte henne. Ellers fikk jeg bare ta den sjøl - det hadde heller ikke vært noe problem.

Klart jeg møtte henne. Etter jeg hadde kjøpt bursdagsgaver til Eggs, sendte jeg ei melding og sa jeg var i byen. Hu satt på en koselig kafé, og jeg kom. Kozkoz. Jeg liker henne. Hu røyka opp røyken sin i dag, så hu får leve på andre i morra. Fair enough. Vi dro iallefall til Grünerløkka, og hu viste meg masse FINE butikker. Jeg likte meg der, veldig godt. Veldig godt. Jeg vil flytte dit. Jeg skal ta med meg Eggs dit en gang i nær framtid, hu kommer til å bli like frelst som meg. Tidligere hadde jeg kjøpt gjennomsiktig bluntpapir med druesmak. Jeg prøvde å rulle en vanlig rullings av det, men wow. Det gikk så dårlig at jeg drømte om det i natt.
Etter løkka gikk vi på deli de luca hvor vi møtte fire bekjente fra Tønsberg, alle skeive. Ganske pinlig, selv om jeg ikke helt veit hvorfor. Jeg kjøpte masse drikke og mat. Langs gata var et slags søkk med ei trapp i, der satte vi oss mens jeg spiste og hu røyka lucky. Etpar gutter med stiftemaskin og plakater hang opp masse greier på en finérplatevegg, og vi fikk en idé. Da de var gått, fant vi ut hvilke plakater vi likte best, også tok vi dem. Vi måtte skrelle av flere lag med plakater og fikk stifter i fingrene, men det var det verdt. Jeg fikk endel fin veggpryd der, gitt. Marianne også. Midt i seansen bryter hu ut at hu føler hu gjør noe ulovlig. En politimann trasker forbi tre meter unna og ser litt pafft på henne. Damn. Jeg gliser.
En polakk kommer og spør på engelsk hva vi gjør. Collecting posters. Why? Cause theyre pretty. Oh, ok. Han går. Og kommer tilbake. Spør hva vi gjør på skolen og hvilken klasse vi går i. Art, just finished second year. Wow, hard profession. You artists? Wow. Cool. Need help? Why do you do this? Do you work? No, were just taking them. For what, why? Were stealing, ok? Aaaaah, cool! Need help? …Og slik fortsatte det. Han var sikkert ensom. Han lette etter leilighet og jeg skreiv finn.no på en lapp og gav ham. Da vi gikk, reiv han litt videre. Stakkar.

For ja, jeg avbrøyt skrivinga av detta innlegget i går kveld, natt, og skriver videre nå, ettermiddagen etter. Jeg roter ikke med tidene, hva tar De meg for.

Den bydelen var som å reise tilbake i tid, gamle hippiebiler, syklister, fortauskafeer med oltidsaskebegre og hele pakka. Jeg merka jeg fikk veldig lyst på vin. Vin passer godt til slike ting, men jeg turte ikke bruke fake leg. Egentlig gadd jeg bare ikke - jeg tentke at skitt au, det er bare 6 dager til jeg blir atten. Jeg kan holde meg. Jeg kan holde meg! Det er bare seks dager igjen! Seks dager til Friheten.
Da skal jeg sitte på hybelen min med et fuglebur med plastikkfugl i, i taket. Og bare se på det og smile. Jeg vil ha hybel. Jeg vurderer veldig veldig å slå til på den over Maskinisten. Jeg har faktisk råd til den, om jeg lever på 1kilos poser med ris fra first price de første månedene. Ris er jo godt, det går fint. Det går så fint så. Særlig med fuglebur i taket. Får jeg det ikke til bursdagen, så kjøper jeg det selv, uansett hvor blakk jeg er. Jeg bare skal ha det buret! Og nå skal jeg sove. 

Ja, det kunne vært verre. Omstendighetene tatt i betrakning. Eddie har vært kjempesøt i dag, han kom til unnsetning i tolvtida og trøsta meg til tre. Det var koz. Vi lå stort sett i hengekøya mi, og antall replikker kan telles på én hånd. Jeg liker Eddie. Og jeg liker at jeg hata han så intenst for noen uker sida at jeg malte han, midt i et haiangrep. Mamma liker det bildet, og tigger og ber om å få kjøpe ramme og henge det opp, NEI sier jeg, nei. Jeg blei iallefall ganske munter etterpå, etterpå hengekøya altså, ikke det morbide bildet, så munter at pappa bemerka det og lurte på om jeg var frisk igjen. Ikke helt. Men likevel. Jeg fikk en dødsrå tegning. Med bl.a. Lenin på. Lenin! Alle tiders. Jeg skal henge den opp ved siden av Luis Royo eller fotografiet av en naken mann bak bilen. Enten det, eller ved sida av bildet jeg fikk av Eggs, det postkortet med bruden som gifter seg høøyt oppe i lufta og klatrer i telefonstolper og whatsnots. Man kan kjøpe det på Norli, det var der Eggs kjøpte det til meg. Det er ordentlig fint. Ja, jeg tror jeg skal henge bursdagstegninga opp ved siden av postkortet. Den er så fin.

Pappa, brorsan og bestemor har tvinga i meg noe ris og pølser. Ja, pølser. Hu nekter å tro på at noen kan være veggis. Jeg var svak, hadde ikke spist på mellom to og tre dager, og blei rett og slett tvansfora med pølsebiter, mot min vilje. Hva kan en stakkar gjøre? Jeg synes det var litt ekstremt å brekke meg, dessuten hadde bestemor blitt lei seg. Ikke hadde jeg krefter til det heller, også var jeg ikke så jævlig hypp på spy i nesa og sånt. Jeg spiste risen min med oransj saus, og fortalte at jeg skulle til Oslo i morra for å bedre formen. FNYS, sier bestemor. For noe tull. Hvorfor det? FNYS.
Greit nok, fnys. Heldigvis er det ikke bestemor som bestemmer hva jeg skal ta meg til, det er jeg. Og jeg tror det er bra for helsa å ta en liten tur til hovedstaden. Der håper jeg å få møte hu søte fra Hvasser, Marianne, og kanskje Adrian også. Han har jeg egentlig tenkt å møte hver gang jeg er der, men det blir aldri til noe. I wanna fuck your brains out osv, men det hjelper like faens lite når man er tiltaksløs og, ja, lat. Også skal jeg ølle i Slottsparken. Da er det bare å komme. Øl gjør meg godt. Jeg har ikke drikki øl i dag, jeg tok bare en aldri så liten shot for å ikke ødelegge dagen helt. Medisiner er så kjedelige. En blir helt kretiner av det.

Jeg veit det interesserer alle midt i ræva, men jeg fikk 2, TO, på spansk eksamen, skriftlig. Jeg må si jeg er skuffa. Det var det jeg trodde jeg kom til å få da jeg gikk ut av lokalene. Seinere tenkte jeg som så, etterhvert som tida gikk, at hei. Jeg merka jo ingen feil! Jeg må enten være jævlig dårlig (siden jeg ikke oppdaga feila), eller jævlig god (siden det ikke fantes feil å oppdage). Jeg er jævlig dårlig. Jeg fikk 4 i standpunkt, spansk var et avsluttende fag. Det er jeg mer enn fornøyd med. Men 2-er, det er så, lavt. Jeg har for mange 2-ere å vifte med i år. Ikke vurdert er bedre enn 2-er. Neste år, da skal jeg vise dem. Neste gang, Simba, neste gang …

…Og mens vi er inne på Løvenes Konge, den scenen jeg definitivt har blitt mest traumatisert av noensinne, i noen film, er denne. Den er nitrist, og ganske grotesk når man er bare fire år:

Også kommer alle gnuene og tråkker ham ihjel. Det er derfor jeg aldri skal på fotballkamp eller stappfulle diskotek. Jeg er drittredd for å bli tråkka ihjel.

Det har skjedd for mye i dag. Jeg må bearbeide det før jeg skriver det ned egentlig, men jeg gidder ikke. Jeg da for fanden ingen Wergeland, ei heller bryr noen seg om jeg skriver litt rotete. Jeg må bli mer kritisk. Eventuelt åpne en ny blogg, anonymt, hvor jeg kan poste slike greier jeg ikke vil poste her. Hei Lauritzen, det er ikke dette vi skal skrive om i dag. Det er dagen min. Jeg omsatte ræva på jobb. 3800. Ikke bra. Dette lover ikke bra for hybelplanene mine altså. Maiken, kollega, spurte hva jeg mente om emoer. Jeg mente egentlig ingenting, men sa at joa, det er unektelig irriterende med de kvasifilosofiske idiotene med overfladiske “kuttsår” på armene. Oppmerksomhetshorer, svartkledd eller ikke, er bare irriterende. En blir sliten i hodet av dem. Det er godt de har hverandre så vi andre, vi ordentlige folk, slipper å menge oss med dem. Sa jeg. Hu var ganske enig, også tegna vi tynne og feite mennesker og sammenlikna. Dere kan få se, om jeg finner ut hvor infrarøden er på denne fremmede PC-en. Etter jobb hang jeg med Daniel igjen. Han kom da jeg fikk meg ny mobil til 0 kroner, det er veldig praktisk når ting blir så billige at de er gratis synes jeg. På den måten er kanskje ikke den føkkings kapitalismen så dum likevel. Eller, jo. Tenk på arbeiderne. Apropos arbeiderne kom jeg og Daniel fram til - det vil si, jeg kom fram til mens han hørte på - at proletariatet faktisk var blitt aristokrati, og dagens filleproletarer er horer, utenlandske tiggere som egentlig ikke har det så vondt, uføre, asiater og negre med feil navn og vaskejobber, denslags folk. Vil vi slåss for/med dem, eller vil vi ha dem vekk og under jorda? Shit, var du ikke så rettferdig når alt kom til alt, har du det for godt til å bry deg, horer er sikkert lykkelige uansett, blande jobb og hobby, hva kan være kjipt med det liksom? Og tiggerne får jo litt frisk luft, det har de godt av. Nei nei nei. Igjen, det er ikke dette jeg skulle fortelle. Sånt skjer når man er impresjonist vet dere. Eller er det ekspresjonist? Iallefall den typen som ikke  bearbeider et halvt år. Fanden at jeg var for kul til å følge med i norsktimen i niende klasse. Fanden at jeg var mer opptatt av å kødde rundt med tegning på pulten. Ved nærmere ettertanke, nei. Det var tegninga som lønte seg, norsken kan jeg bare google om jeg skulle få bruk for den.

Iallefall. Jeg har nå bedt Oda+venner og Daniel i bursdagen min i dag. Og da jeg skulle reise hjem, var ikke Åberg på narkotorvet. Skitt. Skitt, tenkte jeg, den står i parkeringshuset som stengte klokka seks. Jeg veit ikke hva klokka var, men jeg visste såpass, den var mer enn seks. Hipp hipp..? Jeg gikk inn på Statoil og spurte hva jeg kunne gjøre for å komme inn i det nylig stengte parkeringshuset. Ingenting. Ingenting, eller ring vakta. Jeg vegra meg mot å ringe vakta, siden jeg hadde smugparkert, men må man så må man. “Øøøh. Kan jeg… gå inn der?” Jeg pekte først inn i kamera, ett av de fire som filma oss, så oppover utgangen hvor det står klart, svart på hvitt, at gående ikke har noe som helst å gjøre der. “Jaja, klart det, hadetfinta.” Jeg stod der, temmelig paff. Var det så enkelt? Lå de i bakhold med ørten svartemarja’r for å skremme livsskiten utav meg når jeg putra ut? Jeg kaldsvetta mens jeg fikla med låsen. Jeg fikk den opp, og skjulte skiltet. De skulle iallefall ikke ta meg på noe så enkelt. Jeg skjulte skiltet, tok på solbriller, kragen på kommunistfrakken godt oppover øra og hjelmen og raste ut. Ingenting skjedde. Jeg blei litt skuffa. Men jeg har i det minste fått røyka en hel del, drikki kaffe (og blitt kjent igjen både på 7eleven og av hu søte i kassa på Babels som begge visste hva jeg skulle ha), hatt det koselig og drikki sjokolademilkshake. Javisst!

Nå er det halvseint, halv ni er klokka. Jeg skal dra fram bohemvinen min, det svarte vinglasset og kose meg på pipa. Jeg har ikke mer røyk igjen, men det er helt ok så lenge jeg har vin. Det pleier ikke å være ok å ha vin uten å ha røyk, men i dag er det det, for jeg har ny telefon (gi meg nummeret ditt så jeg kan lagre det igjen - eller for første gang), fin russisk skjorte og Lenin-hatt. Jeg ser føkkings smashing ut, bastardsvin. Glimmers. For dere som vil gi meg bursdaggave, legger jeg ut ønskeliste her snart. Det gjelder dere også, mamma og pappa, det er dette jeg ønsker meg. IKKE RYGGSEKK, STILONGS ELLER TRUGER. Om dere har forslag til hvor bursdagsfesten til meg og Eggs kan holdes, tips meg her. Vi er desperate, så desperate bare tenåringer kan være. Jeg er betatt av Bjørn Bjørneboe på 3. året nå. Se her, godtfolk, se Kunsten med stor K:

Jeg strøyk ikke i fem fag som frykta. Det ville vært katastrofalt, rett og slett. Jeg strøyk i to. Akkurat nok til å kunne komme inn neste år, og ta eksamen i høst. Det blir en fittebitter geografieksamen jeg allerede gruer meg til, og en forhåpentligvis vidunderlig og kul design&arkitektureksamen. Laangt ord. Egentlig, så var jeg sjuk i dag. Men siden det var siste skoledag og jeg diverse fugler uavhengig av hverandre hadde plystra meg i øret at jeg hadde jævlig mye dritt som måtte ryddes, kom jeg. Fordi jeg ville ha noen av skissene mine, kaste dritten min, og kjøpe røyk. Jeg hadde, skuffende nok, ikke råd til rullings. Derfor blei det 20 Lucky. Det er greit det òg, altså. Det er bare det at man får et mye mer personlig forhold til røyken om en har laga den sjøl fra bånn av, stelt den og fiksa den så tjukk eller tynn man ønsker der og da, kakke den litt i bordet, og sist, men ikke minst, forsegle den med sitt eget schpytt. Jeg tror at hvis når jeg får kreft og kols av røyken, så vil jeg føle meg mye lettere til sinns om det var selvpåført. Jeg valgte kreften, jeg var sterk nok til å si JA TAKK!, det var ikke noen feite borgerpamper i Texas som gjorde meg avhengig av diverse ulumskheter de tilsetter i ferdigrøyken. Eller, vent. Jeg er et svakt menneske. Jeg liker ferdigrøyk også. Hvilken type røyk jeg foretrekker går egentlig i perioder. Når lærerne begynner å si at “Nå får dere en femminutter så dere kan strekke litt på beina, og Marie rekker å blåse en Lucky Strike”, så er det kanskje på tide å A) kutte ned røyken, B) ikke la den slenge rundt åpenlyst slik at ikke bare kan alle se den, men førsteklassinger stjeler også, eller C) bytte vane. Jeg er litt illojal. Men på en annen side ikke. Ferdis, da er det Luckies. Rullings, da er det Rød3. Ferdig med det og punktum. Uansett, jeg bytta vane. Og kommentarene har opphørt, fra alle andre enn engelsklærern fra førstegym som blunker lurt og sier at visst er det harmonisk å røyke, vennen. Bare ikke midt i skolegården når hele skolen står ute og lurer på om de er kommet opp i eksamen? :) Lulz lix. Jeg stumpa og tente den igjen 3 ganger. Jeg er en rebell! Neida. Jeg hadde bare ikke fått morningsen ennå. Rart hu ikke lukta det egentlig.

Go digresjon, go go go! Hello mister rock n roll! Det var ikke røyk og hasj jeg skulle skrive om i dag. Det var en gammel dame og en ubehagelig opplevelse på herretoalettet i byen.
Først dama:
Jeg og Eggs hadde just satt oss på bussen hjem. Riktig buss denne gangen - vi gikk egentlig på den som gikk fem minutter før fra samme spor, men bussjåføren kjente meg igjen og sa at håhå neidu, nå tar du feil buss frøken. Greit, jeg gikk av og tok neste. Der kjente ikke sjåføren meg igjen, likegreit. Han så ikkeno koselig ut uansett. “DET LIGGER EI DAME VED SIDEN AV BUSSEN!” Ei jente roper ut, og hele bussen (som det forøvrig er rart ikke velter som en liten robåt med glade redningsvestkledde hyperbarn i), får all vekt på vår, høyre, side. Klistre-klistre, tredve fjes klistra mot rutene. Og ganske riktig, jeg ser etpar bein der. Ikledd lyse bukser med strykepress. En stokk litt bortafor, en fortvilt ektemann litt nærmere, og overkroppen til ei utrolig søt gammal dame med hvite krøller, briller, og blødende sår over øyebrynet. Stakkar! Håper ikke hu har brekki lårhalsen! var det første jeg sa til Eggs. Ei håndballjente sprang ut for å hjelpe og ba bussjåføren vente til de hadde fått orden på situasjonen, men vår ytterst usympatiske bussjåfør sa at nei, dette fikk noen andre ta seg av, han skulle kjøre bussen sin.
Den stakkars dama bare lå der, og hu grein. Er det noe som er trist, er det eldre damer som gråter. Det er riktig tragisk, og jeg får litt lyst til å grine selv. Mannen prøvde å løfte henne opp i stående, men hu hadde for vondt. Ei VKTdame kommer løpende til og hjelper ham, og dama ser nå halvt i svime ut. Uff. Jeg vil egentlig hjelpe, men bussen kjører snart, dessuten er det allerede en del folk rundt henne nå - mest ufordragelige, uforskamma idioter som bare vil se på, men noen som hjelper også. Deriblant mannen og VKTdama, som i mellomtida har henta en stol hu forsiktig plasserer dama i. Hu har veldig, veldig vondt, og bussen kjører fra a. Jeg har litt vondt inni meg ennå, når jeg tenker på det. For jeg tenker på mine egen bestemødre, tenk om det skjer dem og jeg ikke er der. Så blir de sett på, glodd på, når de ligger der hjelpeløse på bakken og ikke tør å spørre om hjelp siden de er for høflige til å plage noen med seg selv. Eller hva om jeg er med. Da hadde jeg blitt temmelig rådvill og fortvila. Man, jeg er glad jeg ikke er gammal. Og jeg ville ledd av detta om det var noen på 50-, men når de er eldre enn det, er det litt trasig altså.

Herretoalettet: Jeg og Eggs må tisse. Vi har sitti på Maskinisten i etpar timer og riktig kost oss og overhørt en ny telefonselger bli lært opp i teknikk og slikt, røyka, og sagt nei til “did you order dagens?”. Jeg har kjøpt meg (fake)pelslue a là Lenin, og er storfornøyd. Like ved domkirka må plutselig begge to skikkelig tisse, og vi forter oss opp på Farmandstredet siden vi ikke har femmere å overse andre steder. Jeg nekter å betale for primærbehov unntatt mat og sånt sa jeg, og hørte med en gang hvor teit det hørtes ut, så vi lo litt og hasta videre oppover. Endelig framme, og ifanden for en kø. Kø helt til skofuz nesten! Heck, sier Eggs, vi stikker på mannedoen, den er aldri i bruk likevel. Ja, stemmer jeg i, den har vi fine erfaringer med, det gjør vi. Så kan de idiotene angre på at de står i kø bare for å sitte på en do med rosa vegger. De blå er jo minst like greie, in fact spiller ikke veggfargen så stor rolle for oss uansett. Så vi trasker fredig inn, beredt til å si beklager, men det er så lang kø! og håpe at det går greit for den eventuelle mannen ved vasken. Men det er ingen mann ved vasken. Puh, flaks, fniser jeg og sikter mot den innerste båsen. Hele rommet er helt tomt, og jeg begriper ikke hvorfor bare vi ser muligheten. WAIT WAT. Jeg ser en kraftig rygg. Jeg ser bukse på knærne, jeg ser taktfaste håndbevegelser, jeg ser… en middelaldrene mann - en ronkende middelaldrene mann. Damn! Kunne han ikke lukke døra iallefall?! Jeg løper ut i en faderlig fart for å slippe pinlig øyekontakt, røde tryner og flaue UNNSKYLD ÅHERREGUD BEKLAGER ASS NEI NEI DET ER MIN SKYLD NEI ÅÅÅÅÅ ØYNENE MINE GUD NEI ÅÅÅÅÅ. Eggs fatter ikke skissa og beveger seg lenger inn. Snart vil hu oppleve det samme som meg, det er ingen vei utenom at dette bildet skal bli brent inn på hennes netthinne også, for jeg kan ikke, jeg kan ikke rope at nei, løp ut, det er blablabla! Et halvt sekund til tjue sekunder etterpå kommer hu ut med det uttrykket jeg sikkert også hadde i trynet da jeg var der hu stod. Jeg mista begrep om tid, løp med henne i armen og vi beklaga oss begge til hverandre om hva vi hadde sett. Gud, så flaut, PINLIG. Hvorfor lukka han ikke døra? Døra inn til selve herredoen eller iallefall til båsen? En blotter? Eller gjør alle menn dette? Bare eldre menn? Ånei, nei, nei. Aldri mer herredo. Aldri mer, med mindre det er en heit fyr med Kurt Cobain-skjegg som står der, da skal jeg vurdere å gi ham en hjelpende hånd eller hva han nå måtte trenge. Men ikke ellers.

Dessuten leser jeg Lulú av Almudena Grandes, og den anbefales for alle som liker erotikk.

Jeg lever ikke, jeg kvasilever. Jeg er sjuk, har hovne mandler (begge to, så nå ser det ikke ut som jeg har svulst lengre) og feber, og jeg leser kjente og ukjentes blogger. De fleste er slik jeg trodde de var. Noen overrasker meg, og de færreste overrasker meg positivt.
Disclaimer: Jeg selv er naturligvis smartere enn jeg framstår i bloggen min, for jeg skriver bare når jeg kjeder meg eller i affekt. Jeg trenger en redaktør, sjøl er jeg for svak - og jeg gidder ikke være så kritisk til hva jeg skriver på nett, selv om jeg egentlig burde det når jeg tenker etter. Hvis sjefen min ser dette, tror han sikkert jeg ikke liker jobben min. Men det gjør jeg jo, og nå som Daniel også har begynt har jeg det aldeles strålende. Ikke nok med det, noen av sossene har slutta eller bytta jobbedager også, så jeg har det som plomma i egget på jobb om dagen. Likevel gleder jeg meg til å å bli voksen og slippe kontortider og slikt. Greit, jeg hakke talent. I noe særlig. Jeg er jævlig flink til å kose med ører, tegne mennesker (når jeg orker, jeg er liker ikke å tegne på kommando og slik sett er skolen plagsom og jeg får lite utav de tre årene) og å tilegne meg kunnskap (der også, ikke på kommando, men av eiga interesse og på eget initiativ. Slik er det stort sett hele tida, når jeg tenker etter). Så kanskje blir det nine to five likevel. Jeg skal iallefall prøve å leve av kunst til jeg dør av fattigdom eller mangelsjukdommer. En må jo ha litt ryggrad og stolthet i livet.

Jeg har feber, så jeg skriver usammenhengende. Jeg har hatt de merkeligste feberfantasier. Adrian kom til meg, og sa at han stakk tilbake til Telemark om jeg ikke fant en drittbra fest. Jeg dro ham med meg til et forlatt industribygg hvor Nora delte ut ølbonger ettersom hvor flinke vi var til å finne fram i de forskjellige labyrintene i romma. Jeg drakk viagra på gul boks og hadde hemningsløs sex med ei fremmed jente før jeg måtte holde igjen Adrian så han ikke stakk hjem igjen, for jeg ville ha ham der. Jeg våkna, “våkna”, av at Døden satt oppå meg og klemte på lungene mine slik jeg klemmer på bobleplast. Det var masse maur i senga mi som krøyp inn i nese og munn og Mikael fra barneskolen, han som er speedfreak nå, dro meg ut etter beina. I fanden for en slitsom dag jeg har hatt.

Det jeg egentlig vil fram til da, det var at fy faen for en jævla stor skuffelse bloggnorge er. KRYBBEDØD. Det skulle vært en slags kvalifisering for å kunne bli blogger, som alle måtte gjennom. Jeg hadde passert den glatt selv. Og da hadde denne bloggen vært mye bedre, sakligere og mer sexy. Too fucking bad. Alle har en eller flere blogger. De fleste skriver bare om uinteressant dritt, eller mote. Føkkings moteblogger, totalt uinterresant. Mange skriver med smiley’er. Ville du skrivi smilies i ei skoleoppgave, i avisa eller i ei bok? Nei? Så gi en god gammeldags faen i å skrive det på bloggen også. Et fåtall skriver godt, mens 90 % av alle i aldersgruppa 12 - 22 år ser ut til å være helfrelst av Erlend Loe. De skriver. Korte setninger. Følelser. Man. Alltid tredjeperson. Man skriver i tredjeperson. Nevner aldri navn. Aldri. Hun er søt. Hun. Hun ser på meg. Man går. Jeg tror jeg er så flink til å skrive følelsesladd og alle vennene mine kommenterer det. Vennene man elsker. Emo. Kule interesser. Kunst. Fotografering.  …STOPP. Apropos fotografering. Hva ER det med alle disse femtenåringene som springer rundt med det samma forbanna speilreflekskameraet sitt? Canon EOS for alle penga. De knipser bilder av det meste, gjerne skoa sine og seg selv i “kunstneriske” posisjoner siden trutmunn er ut og de veit det. Legger ut bildene på allverdens fotosider og whatsnots. Leser foreksempel på profilen til en random på nettby at “fotografering! jeg elsker fotografering, det er livet mitt! sjekk filer davel, kommenter så blir jeg glad kleeem:)” Så ser jeg etter, da. Hvis fotografering er “livet” ditt og du oppfordrer alle brukere til å se og kommentere bildene sine, må du ikke bli sur hvis jeg flamer deg fordi du har et utrolig fantasiløst bilde av en vanndråpe som treffer vannet, en blomst, skoa dine, eller et svart-hvitt bilde av et gammelt menneske som smiler fortrolig. Ikke få meg utestengt fordi du er dårlig til å knipse bilder, og atpåtil fantasiløs. Du skal bli fotograf, javel. Ikke regn med å tjene noe særlig. For 50 % av dagens ungdommer skal nemlig bli fotografer, eller drømmer om å bli det. U phail.

Jeg er bare drittsur på hele verden og er forbanna fordi jeg er sur, homofil, røyker og kommunist, og at folk vil skyte meg på grunn av det. Jeg er ei real kjernekjerring og dere bør føkkings sette pris på det, for det ekke så mange som er så bra, intelligente, forståelsesfulle og kule som meg. Jeg har plutselig fått en sjøltillitsboost, sikkert fordi jeg ikke har hatt noen å sammenlikne meg med på etpar dager siden jeg har vært hjemme fra skolen. Ække 2cool4skool, jeg er for smart for den. SÅ PASS DERE.

Like attraktive: Bloggnorge og feite feminister.

Soundtrack: Lars Winnerbäck - Nästan perfekt.

En harmonisk dag. Jeg har vært på avslutning hos lærern min. Jeg trodde det skulle bli mas, men det var faktisk utrolig hyggelig. Hu hadde ordentlig fint hus, med mye fine bilder - veggene var akkurat nok fullstappa av fine malerier og tegninger - og generelt et ganske kult hus som lukta utland. Og det er en kul ting, skal jeg si deg. Spinatpai stod på menyen. FAEN, tenkte jeg, føkkings spinatpai?! Spinat? Pai? Æsj. Men det der måtte jeg bare bite i meg igjen, for det var en god pai. Veldig god. Jeg håper ho legger ut oppskrifta på it’slearning. Jeg blei så mett at jeg blei kvalm selv om jeg bare spiste ett stykke. Og Eddie er ikke sur på meg lenger, det er veldig fint. Jeg synes jeg har vært snill mot Eddie i dag, og han har vært veldig snill med meg. Jeg er glad.

Etter mat tente jeg en sigg. Jeg satt lengre ved bordet enn de andre røykerne, så de kom inn før jeg skulle ut. Kjipern. Solveig joina meg likevel, og stakk likegodt et hull til i øret mitt. Det var ikke vondt i det hele tatt, men blødde ut to halve servietter. Det så litt tøft ut, og Andrea tok bilde. Jeg håper hu sender meg dem slik at jeg kan legge dem ut her. Jeg hadde en føkkings sprøytespiss gjennom øret, liksom. Klart jeg må vise det fram!
Etter skolen stakk jeg på Maskinisten, siden Eggs ikke tok telefonen (D’OH! at jeg ikke skjønte det før jeg kom hjem, jeg brukte opp hele kontantkortet mitt på å ringe a femti ganger faen), og på veien møtte jeg Gro Dahle. Hu vinka til meg, smilte, og ropte halvhøyt hei. Den dama er så koselig! Jeg får en følelse av å være bestevennen hennes hver gang jeg ser henne. Uansett -  jeg er framme på Maskinisten nå. Der satte jeg meg med Jan Guillou, tiern med Luckies og en chai latte. Jeg har begynt å kjøpe tiere istedenfor tjuere nå, når jeg først koster på meg ferdigrøyk og ikke rullings, for da må jeg være litt mer sparsommelig. Likevel klarte jeg fint å røyke 10 stk i dag, og tre rullings. Det er litt i overkant. Det er mer enn litt i overkant. Jeg kjederøykte visst på Maskinisten, men det var en engangsforeteelse, så det er greit. Jeg lar det gå for denne gang. Jeg gidder faen ikke bruke 45 kroner hver dag, i tillegg til Klassekampens 15 og kaffens 20. Eller, vent. 45 kroner dagen kunne jeg egentlig ha påspandert meg selv, såpass er jeg verdt. Så kan jeg heller bare droppe å kjøpe så mye melk ellernoe. Bytter ut melka med røyk, sunt. Neineinei. Digresjon så til de grader! Jeg møtte jo Marianne på kaféen, det var det jeg egentlig ville skrive om, for det var riktig hyggelig. Marianne har jeg aldri møtt før, unntatt på to fester, hvorav bare én faktisk inneholdt en samtale mellom oss. Så jeg har prata med henne én gang før altså, før dette. Venninna hennes måtte gå for å få eksamenskarakteren sin, og vi blei. Snakka om skeive dager, framtidsplaner og frihet. Litt om kommunisme også, og forhold. Jeg ordla meg veldig teit og klønete fordi hu er så søt. Irriterende. Men det var like fullt hyggelig. Eddie kjeder seg grassat nå, og jeg vurderer faktisk å dra på besøk til ham eller henge i byen. Men jeg har ikke tid for jeg har mye arbeid å gjøre, og et nytt hull i øret å rense. Nå har jeg fem. Jeg vil ha flere! Solveeeig?

Og hei, vent, forresten. På vei til bussen stoppa en streiting meg og spurte hvor nærmeste platesjappe som førte vinyl og slikt lå. Følg meg, sa jeg, jeg skal samma veien uansett. Og han etter, mens jeg traska og puffa på en sosialrullings som nesten hadde slokna. Så bare fortsetter du rett fram, du kan ikke unngå å se det. Der borte ja, rett fram, nei, ikke ned der, rett fram. Rett fram. Ja! Wow takk skal du ha. Så går han. Men nei, han snur seg etter to skritt. Kul stil forresten! Jo takk, sier jeg litt paff. Kødda han? Did it for the lulz? Eller mente han det? En streiting? Jeg mener, jeg hadde dette på meg:

• Olabukse med mobilhøl på lomma
• Temmelig grønn genser
• Skatesko
• Skatebård
• Rullings i munn
• Hår satt opp med spenna jeg fikk/lånte av Solveig
• Palestinaskjerf
• Nydelige nerdebriller

Det er ikke kult. Det er sånn alle ser ut nå til dags. Og det irriterer meg at jeg ikke veit om han kødda eller mente det. Jeg drikker vin. En vin jeg ikke synes er spesielt god, men denne dagen trenger å avrundes med vin, god eller ei. For jeg har røykestemme og nerdebriller, og ser aldeles ikke ut som ei hore. Dessuten har jeg skata jævlig mye.

I går var jeg på fest hos Urd igjen. Det var koselig, for Eddie satt ikke bare i hjørnet, og Eggs og Theobal var med. Hu søte var også der, man, hu er søt. Og jeg traff diverse folk fra forrige gang. Riktig fint var det. Theo blei gjengleder fort, og leda en gjeng på en fem seks freaks og en feting, med olajakke og -bukse. Han het enten Peter eller Petter. Jeg håper han het Petter. Mer om P seinere.
Theo var egentlig jævlig sur første delen av kvelden, siden han satt aleine og følte seg driti ut. Fordi han ikke kjente noen. Dama hans kom litt seinere, uten at han visste det, vi sprang vekk. Han sprang fra dama si ja, riktig, han var nemlig glad for å være fri én kveld. Men den gang ei, hu måtte visst ha GPS eller noe. Jeg mener å huske Theo mumla noe om GPS faktisk. Shit. Potensiell stalker maybe.
Vi løp langt om lenge og lengre enn langt, til vi kom til enden av veien. Det bare stod et gedigent berg der, ut av det blå, midt i veien. Helmaks, harmonisk, tenkte vi, og klatra opp. På toppen der var det finfin utsikt, og vi tente en sigg og delte en bolle jeg fant i sekken min. Så kom plutselig halve festen opp til oss og vi lurte litt på hvordan i faen de fant oss og hvorfor ingen var i huset på festen lengre, men slo det fra oss og gauka at hei, hørte dere musikken eller, det er fest et annet sted og! Vi stjæler øl a! Og vi gikk.

Femten vulgære, fulle og ekle ungdommer baner seg i vei gjennom hager, fjell og knauser, tornebusker og faens ståltrådgjerder samtlige snubla i. Drittfeller. Uansett, da vi hadde floka oss gjennom masse støff, kom vi fram til festen. “Festen”. Det var et føkkings bryllup! Bummer. Hva gjør vi, hva gjør vi? Vi går tilfeldigvis forbi. Slentrer ungdommelig og frekt rett igjennom hele kalaset. De tok det nok som en fornærmelse, noen av dem, mens andre bare stod og så paffe og tafatte ut. Jeg flørter med han der for å få gratis øl, hviska jeg halvhøyt til Solveig, og dro mitt enormt bra sjekketriks alle menn faller for; Hva heter du? Klart han svarte. Alle svarer. Iallefall 99 av 100. Han het Guttorm. Jeg lo og pekte på Theo, han tok over derfra. For vi har ei Guttormgreie. Dama til Guttorm kom etterhvert, og så temmelig sur ut. Passa på å kose veldig åpenlyst med ham, sånn HAN ER MIN JÆVLA UNDERAGE WHORE. Care, tenkte jeg og gikk med strømmen. Jeg nappa med meg et norsk flagg, og flere fulgte mitt eksempel. Så der gikk vi, nordmenn i Norge, med flagget høyt heva eller slepende etter seg i bakken, alt ettersom promilla steig og sank. Vi dro tilbake, røyka enda mer morotobakk, og så tror jeg jammenmeg jeg sovna, for det neste jeg husker er at jeg sitter lent mot Eddie og koser ubevisst på Peter eller Petters øre. Jeg har en tendens til å fikle med noe, denne gangen var det øret hans det gikk utover. P hadde praktfulle ører, riktig myke, akkurat passe store. Så da han gjorde meg oppmerksom på det, spurte jeg bare om jeg kunne få lov til å fortsette. Han la seg på magen min og sa at ja, faen, jeg er i himmelen, fortsett. Klart jeg fortsatte, han malte tilogmed. Prøvde iallefall, det hørtes mer ut som snorking. Så har jeg et sånt svart hull i hukommelsen igjen - jeg ligger på ei rød madrass på Simens rom med P, og lytter til alt pisset de prater. Jeg ler en hel del, for der er det mye barndomsminner og greier det gikk i. Det endte med at Simen drakk sand og konkluderte med at satan, sand er oppskrytt, og hvorfor i faen har jeg en halvliter med sand på rommet? P var riktig varm og myk og helt perfekt å sove på, jeg hadde det alle tiders.

I dag morges våkna jeg med en heidundrende hodepine, jeg lærer aldri, med skjørtet alt for langt opp og med en tunge i øret. Jeg tror jeg fniste eller noe, for tunga blei borte og jeg kjente skjegg som koste med nakken og halsen og magen min, og jeg liker skjegg. Jeg liker virkelig skjegg, så det var en ordentlig fin måte å våkne opp på. Jeg er faktisk halvkonvertert, og dèt er bra jobba. P er en kjøleskapmann! Etter litt om og men jeg hopper over, sa jeg at jeg hadde lyst på røyk, og vi stod opp og laga hver vår rullings mens Simen laga kaffe med aske i. Aska blei tilsatt etterpå, men likevel - TENK KJAPT EGGS! Jeg hiver mobilen hennes, hu er litt redusert og fikser ikke. Den detter ned i et høl av en dørstokk og blir der. Og ikke nok med det, det er ikke bare et høl av en dørstokk, hølet er et føkkings svart høl som er altetende og jævlig svært. Mobilen til Eggs ligger altså nå under huset hans, langt langt langt under, og min genser og noe støff ligger der også etelleranna sted. Alt i alt var det en grusom, jævlig og temmelig vellykka tur til Hvasser, unntatt at det regna og at vi så forjævlige og rundpulte ut dagen etter, og håret mitt er stygt pga tigerrrfarga “striper”. Long story short, det var aldri meninga å farge håret - eller, deler av det. Bussturen hjem var føkkings vidunderlig, jeg så ut som et knarkevrak av dimensjoner, store briller, pulehår, hølete sko, kort skjørt med ekle ting festa til seg og en altfor avslørende topp, noe jeg lett fiksa med ei rutete manneskjorte str L. De horekompleksene mine blir bare mer og mer påtrengende. Harru en femmer te strumpbyxor el? 
I morra er jeg invitert hjem til frøken og vi skal spise lønsj i det fri. Solveig skal stikke nok et hull i øret mitt, og jeg gruegleder meg. Er Solveig til å stole på? Ville du latt Solveig stikke spisse ting i hodet ditt? Hva i faen? Følg med i neste episode.

Hardcore helg. Lars Winnerbäck gjennom alle timene, og jeg har ølla, røyka, skata, hengt og sett død ut for alle penga. Jeg har ikke solt meg, men jeg har fått skille. Et nesten usynlig et på rompa, but still, skille er skille. Skitt, right? Skitt. Dessuten har jeg gjort Eddie til familytreffet hans sitt midtpunkt, og det er fanden ikke dårlig avkastning for en time på mækkærn med kusina hans på bordet rett ovafor. Jeg har et glass vin her. Og vennen dro i stad. Eggs, altså. Så jeg har hatt både vin og venn i dag. Og det er fint. Jeg våkna med Eggs i senga mi.

Alt i alt har helga vært kul. Unntatt da jeg tryna på skatebård. Det var lite fett. Ikke lite fett som i faen, Kanalrock blir lite fett da, men lite fett som i faen, det var lite fett og jævlig vondt. Jeg fikk skrubbsår. Vil dere se? Klart dere vil se, lesertallet mitt holder seg oppe kun fordi jeg poster stygge bilder av meg selv og skvismoste lik. Vi tok endel bilder i dag. De fleste blei harmoniske og ålreite, men det er de stygge jeg skal poste her. For de var så stygge at de blei føkkings rå. Det är väl tanken som räknas ändå - jeg beklager at ikke alle er like stygge.

Akkurat detti. Ruller trøsterullings:

Nærbilde av såret:

Se så brune hendene mine er blitt i forhold til beina. Ikke det at jeg bryr meg, men se. Og nei, det er ikke fordi jeg er skitten. Ikke bare iallefall:

Så tegna jeg tattis på Eggs:

Bare se så nøgd hu blei:

Så følger en rekke kodakmoments med meg selv i hovedrollen.
Her har jeg just lært MacGyver, katta til Eggers, high five. Jeg elsker det:

That’s it folks! Jeg er føkkings fotogen, og dere er DRITTMISUNNELIGE. Det er derfor eventuelle mobbekommentarer følger. Mobbere er kun misunnelige. Self-obsessed and sexxee all the way!