Avdeling 4

Reader discretion advised; personlig og både sjølgod og sjølmedlidende post.
Fredagskvelden gikk med til noe jeg ikke husker. Dagen var fin, da. Slutta på skolen halv to og tenkte at nei fanden, jeg gidder ikke busse fram og tilbake. Skata ned til 7eleven og tryna nesten inn døra fordi jeg fikk lissa inn i hjulet på en eller anna måte. “HNG!” Fyren i kassa ser opp. “Jaså, skal ha kaffe nå?” “Yes.” Jeg legger kaffekortet på disken, han stempler den femte ruta. Hvilket betyr at denne kaffen er gratis. “20 kroner,” sier han og blunker. Jeg smiler litt kameratslig, for jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Han kødda naturligvis, men når folk i kassa kødder, hvor vil de hen? Har de en bra dag på jobb, eller vil de ta røykepausa si med deg?
Samma det. Med coffeeandcigarette i høyrehanda skata jeg videre til biblioteket. Satt der og venta til kvart på fire, da kom Sillen. Vi stakk på Maskinisten og drakk chai og spiste kjøpepai. Jeg bestilte solo med sugerør og chai, hu bestilte pai. Og det viste seg å være kjøpepai, til hennes store skuffelse. Da vi endelig fikk satt oss, var ei anna venninne der også. Hyggelig.

Dagens harmoniske øyeblikk:
Skata rundt på betongen over brygga da han fete som likner litt på en mørkhåra Kurt Cobain kommer vandrende. Han tar alltid pusten fra meg, han er den ultimate kjøleskapmann. Jeg vil tro de fleste som henger rundt i Tønsberg på daglig basis veit hvem jeg mener, han har blitt mer og mer synlig det siste året. Herlig fyr, og om han ikke skater så eter jeg ullsokkene mine - han ser iallefall ut som han skater. Og jeg ser det i blikket når han ser folk med brett under armen eller beina. Nuvel. Han kom iallefall gående, og jeg ruller bort til en benk, setter meg, tar på lua og jakka og tenner en sigg. Det begynner å bli kjølig. Han ser ålreit på meg, sånn “hei, jeg kjenner deg igjen, jeg har sett deg før men jeg husker ikke hvor”-blikk. Det er fint. Etter ei stund får jeg fart på meg igjen, og skater helt bort til “SKATING FORBUDT”-skiltet og litt forbi. Ooh, rebell! Der setter jeg meg, på brettet, på bryggekanten, beina dinglende over vannet og to venner på hver sin side av meg. (De kom inn i bildet på veien.) Vi har det fint. Veldig fint. Og jeg tenner nok en Lucky for harmoniens skyld. Fyren kommer gående, går forbi. Jeg glaner, for det er jækla få som kler halvlangt mørkt hår og tredagersskjegg så godt som ham - og det er noe alle kler godt. Alle menn, vel å merke. Det er på tide å dra hjem, sola forsvant akkurat bak de nye leilighetene på Kaldnes, og jeg griper brettet og sparker i vei. Så, utav det blå, eller rettere sagt utav en jævla dustete stein i veien, skjer noe med brettet og i et forsøk på å få kontroll gjør jeg det feteste trikset verden har sett meg gjøre til nå. Nei, det var ikke bare armer og bein i kaos. Det var, men utvikla seg til noe mer. Mye mer. Ikke kickflip, ikke impossible, men en blanding av de to og utenomjordiske krefter. Det MÅ ha sett jævla rått ut. Det FØLTES hinsides så. Og da jeg igjen ruller på fast, tørr asfalt, overraska av mine skjulte superkrefter snur jeg meg, tror tror du ikke kjøleslapmannen står og ser på, paff. Sammen med en fire, fem gutter i i begynnelsen av tenåra som løper etter med kamera og spør om jeg vil være med i skatefilmen dems. Jeg trengte tid til å summe meg, og klarte ikke skuffe dem og fortelle at kjære gutta, dette er ikke noe jeg kan (enda). Stopp meg neste gang, jeg må rekke en buss!
Men fittesatan hvor bra jeg følte meg. Framtida er lys.

Vel hjemme finner jeg ut at pappa hadde tatt med seg bikkja på hytta og glemt å si ifra. Typisk. Så var jeg aleine hjemme da, resten var antakeligvis nede hos Gome. Dro fram en sekser med øl og hadde cyberparty med en kompis. Det er utrolig moro: cam, øl, god kompis, hver for seg, aleine. Så slipper en å føle seg så dust hvis en runder tre øl aleine. Vi hørte begge på Lillasyster og hadde det finfint. Da jeg gikk ut for å sigge, fant jeg ut at jeg følte faktisk for å blande litt mer oppi. Så blei jeg så slækk at jeg stakk fra MSN og la meg i senga for å riktig nyte rusen. Øya igjen, mønstre likevel, kjenne musikken både i og på kroppen, jeg er musikken, musikken er laga kun for meg, i kveld, til dette ene øyeblikket. Kjære, jeg elsker disse øyeblikka. Så stod jeg opp og fikk ikke sove. Jeg ville sove, men klokka var fire og en jævla hurraglad fugl plystra og sang ubekymra utafor vinduet mitt. Helte innpå litt vin og rulla nattings, men pang. Det blei litt for mye av det gode, og jeg fikk et enormt sug inni meg og alt blei tomt. Så begynte jeg å grine for første gang siden jeg begynte på antidepressiva. Det var fantastisk, jeg hadde savna det. Men det var også så allerhelvetes vondt, for alt som hadde blitt dempa av medisin rant plutselig utav meg som snørr og tårer. Jeg sov altså ikke i natt. Jeg føler meg friere i dag enn på lenge. Og jeg har ikke bestemt meg for om jeg liker det eller ikke.