Avdeling 4

Jeg har spist en hel ananas, og nå blør jeg i munnen. Også lurer jeg på om solbærvin eller isbiter er best til å døyve smerta med. Det gjør jo strengt tatt ikke så veldig vondt, bare når jeg spiser mer ananas. Og det har jeg jo tenkt til å gjøre, derfor satser jeg på isbiten. Blir litt teit å blande solbær og ananas. Jeg tygger sakte på den siste biten litt sånn for å nyte den, men selv om de på film ser ut til å nyte alt dobbelt så mye om en spiser det sakte, gjelder ikke det meg og ananas. Det bare fester seg i tenna. Apropos mat, eller ting i munnen - jeg fikk et bringebærdrops i stad. Men med en gang jeg hadde putta det i munnen, klarte jeg på mystisk vis å puste det vekk. Jeg bare pusta inn, slik som jeg alltid gjør, også forsvant det ned i halsen. Samtidig som jeg pusta. Nå er jeg litt redd for at jeg har bringebærdrops i lungene. Hvis det havna i magen er det jo ikke noe problem, men jeg klarer jo ikke å puste mens jeg svelger. Hadde jeg klart det, hadde jeg jo tenkt at det var helt naturlig og hadde ikke frika ut.  Derfor skal jeg hoppe litt ekstra framover for å høre om det kommer noen rare lyder fra brystet. Jeg kommer ikke til å glemme det øyeblikket med det første, men  jeg skriver det her i tilfelle jeg likevel skulle gjøre det, eller om jeg dør og ingen skjønner hvorfor, jeg som tilsynelatende er så frisk og rask. Ca.
Så kjære pappa: Hvis du leser detta og jeg er død, veit du hva som tok drepen på meg. Dropset.
I morra skal jeg på Maskinisten med Eggs, det blir koselig. Jeg gleder meg. Eggs er min kollega, skatemate, eksbandmate, fyllemate og altmuligmate egentlig. Vi har det jättekul ihop. Kanskje skal jeg besøke kjæresten min også. Det er alltid lærerikt. Eller, kjæreste og kjæreste. Jeg vil ikke kalle ham det lengre. Men han kaller meg sin ennå. Og så lenge vi kan røyke sammen og og ha ultrasex kan det være det samme.

Jeg er forresten sjeleglad jeg har rask forbrenning. Jeg spiser sikkert fem ganger så mye som broren min, likevel er det ikke store forskjellen selv om han trener seks dager i uka og jeg bare ligger i hengekøya og spiser og drikker. Ok, jeg er ikke påfallende slank, littegrann chubby kanskje, men det er iallefall lenge til jeg må snus i senga av brannmenn med heisekran.

Oppdatering en time etterpå: Det gjør vondt i brystet. Enten har jeg spist for mye digg i helga og fått problemer med hjertet, ellers er det det satans bringebærdropset. HYPOKONDER?

Her er forresten en lampeskjerm jeg fiksa på i helga - jeg er meget fornøyd med resultatet og skal gi den bort i bursdagsgave til en som fortjener det. (click4reelsizeyo)

Jeg ser øyeblikk jeg ville satt pris på om jeg var en fremmed på gata som tilfeldigvis så på meg og følte en nærhet til meg og mine tanker i akkurat det sekundet, men jeg er ikke det, så jeg må se meg selv utenfra. Og det ser gjerne mer romantisk ut enn det egentlig er, tror jeg.

Jeg har det så bra, og jeg tror jeg skal begynne å bry meg litt mer om skolen og litt mindre om sex, drugs and rocknroll. Hardcore shit, man. Hardcore shit. Jeg tenker på hvordan jeg kommer til å dø, det kommer jeg tilbake til. Hang in there kids. Akkurat nå prøver jeg å rangere pornosider. Og jeg tenker på hvor godt jeg liker vulgære jenter, vulgære jenter i korte skjørt eller lange skjørt, eller bukser som sitter enten jævlig godt eller jævlig slækt, med stramme topper, eller løse med voldsom utringning, de jentene som veit akkurat hvordan de skal kaste på og leke med håret mens de snakker, hvordan de bruker øyekontakt og latter på de rette stedene, og måten de går på. Måten alt dette sier ”hei, jeg kan pule deg til du sovner av utmattelse på null komma niks,” og hvordan selvsikkerheten deres gjør dem heite. Jeg kjenner etpar sånne. Og smakfulle, estetiske, erotiske bilder. Jeg liker nakenhet. Vær naken.

            Jeg har på ullgenser og ligger i hengekøya med bikkja. Uansett hva jeg gjør, slutter den ikke å gynge. Det er alltid litt gynging selv om jeg prøver å ligge stille og balansere perfekt mens jeg holder i skrivebordet så jeg ikke skal kunne bevege meg i det hele tatt. Men det gynger like stygt, og jeg vil ligge stille. Jeg utstår ikke lenger den satans gynginga, her ligger jeg og prøver å meditere, ikke det at jeg vanligvis mediterer i hengekøyer eller mediterer i det hele tatt, men akkurat nå følte jeg for det, og når jeg for én gangs skyld skulle gjøre det, går det ikke. Det er vel typisk. Vinen min er blitt lunka også, den éne vinen som skulle serveres med isbit i glasset. Akkurat ja. Det er slike små, irriterende detaljer som gjør meg så bitter her jeg ligger. Lunken vin, hengekøye som gynger akkurat nok til at jeg merker det og bryr meg om det, at bikkja slikker seg i rompa på sjuende minuttet nå og lager slafselyder som får meg til å grøsse helt inn i beinmargen jeg helt sikkert har kreft eller aids i. Bare vent, det kommer nok mer. Men da hiver jeg glasset i gulvet som Robin, og blir for sinna til å kunne skrive om det. Ikke rart jeg må spise piller til frokost. Fyllesvin, svakt sinn. Jeg er av den oppfatning at alkohol er godt for kroppen i små doser. Allright, kanskje ikke alkoholen i seg selv, men følelsen av å ha ei pils eller et glass vin i handa mens en skriver, med en røyk i den andre - ved gud, jeg elsker røyk og alkohol sammen – er bortimot uslåelig. Samme med cannabis. Jeg elsker det også. Jeg elsker ganske masse. Så for å oppsummere; Vin, øl, røyk, hasj eller pot (spørs på humøret), sex, porno, makaroni med tomatsuppe og kaffe. Jeg erindrer forresten svakt å ha skrivi en liknende liste før. Nuvel, det får så være, jeg elsker forskjellige ting hver dag. Nesten.

Lunka kaffe, bolle som begynner å bli tørr, dagens avis er ikke interessant. Jeg kjøpte meg melkeputt i dag tidlig, jeg visste ikke at slikt fantes lengre. Nå er det egentlig tentamen, jeg gjør ingenting. Vi har ei uke på oss, så det er god tid helt til det er dårlig tid. Tentamen i spansk. Det kan jo ikke være så veldig tidkrevende.

Jeg føler meg ganske betatt her jeg sitter - jeg fikk melding av ei jente jeg ikke tør møte for ofte i frykt for å forverre tilstanden. Det ville vært litt krise, eller kanskje bare fint. Jeg savner det fine, egentlig. Og jeg er ordentlig lei av kjæresten min. Kanskje jeg skal bli monofil. Anstrenge meg skikkelig og løse hele greia. Det er sikkert litt mye jobb. Jeg gidder ikke, ikke enda. Jeg vil bare nyte følelsen så lenge den varer, og drikke 1/4 liter melk imens jeg gjør det. Det er fredag. Jeg tok meg den frihet å lage en cityjoint i dag morges, og hadde en strålende gåtur til skolen. Kanskje det er derfor jeg har det så fint akkurat nå.

Da jeg kjøpte melka mi, kjøpte jeg jo også en bolle, kaffe, ei pakke Luckies og klassekampen. Han feite mafiabossen av “tigger” så meg og jeg bytta en røyk mot ei russisk folkevise på trekkspill. Jeg har veldig mye imot ham, for han tror jeg er hore. Uansett hva jeg sier, svarer han “ja, ja, how much?”. Jeg mener, herregud jeg ser ikke såå jævla horete ut, vel? Første gangen dro han meg til sides på gata, holdt armen min i et sånn politiaktig grep du ikke kommer deg løs fra, lekte med håret mitt og hviska “sexy, sexy, how much, money is no problem, work for me,” og bla bla videre på østeuropeisk. Jeg tror det er like greit jeg ikke forstod det, men fornærma blei jeg iallefall. Nå skal jeg høre på Easy Riders demoen, så finner jeg sikkert tilbake til den fine stemninga jeg nettopp hadde igjen.

Sillen skal flytte til USA neste år. Da lurer jeg på hvordan jeg skal klare meg når jeg plutselig får lyst på fyll klokka ti en hverdag.

Jeg hører på Regina Spektor og jeg er stein. Jeg er hinsides stein, faktisk. Jeg lukker øynene og er i Karibia, jeg er overalt og jeg er ingenting. Jeg er et atom, jeg er bygd opp av flere atomer, jævlig mange for å være nøyaktig, men jeg er likevel et atom. Jeg er ikke Eggs’ kjæleatom, jorda er et molekyl i min kropp. Og jeg er et atom. Nei, jeg er et stakkars elektron, eller proton, ladd ion eller hva det nå heter, hvis jorda er et molekyl. For jeg er så liten, jeg er så ubegripelig liten, langt forbi min fatteevne er jeg, jeg bare er. Og jeg er flink til å være, hvilke karakterer jeg får er ikke irrelevant, men på en skala fra null til hundre betyr det null. Og null er intet håndfast tall, neida, null kan være alt fra veldig lite til veldig mye, men akkurat her og akkurat nå er det veldig lite. (I skrivende stund er det meg knekkende likegyldig, likevel betyr det alt, men hva er ladd ion i et molekyl i min kropp, så å si ingenting, men likevel fundamentalt.) For jeg befinner meg nemlig i et solsystem i et verdensrom, jeg er et negativt ladd ion som tenker nei, nei, nei – nei er et negativt ord – nei, nei, nei, dette er ikke verdensrommet, dette er meg. Jeg er verdensrommet og verdensrommet er meg, jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve, jeg vil så vidt sveve, jeg vil kanskje være, men jeg vil iallefall forstå. Og hvorfor litteratur er forbudt mens liberalisme er friheten, hvordan de kan narkoteste et hårstrå, hvordan hele verden blei hysterisk på en to tre, hvordan min kvasihjerne prøver og prøver men ikke forstår, forstår jeg ikke. Jeg forstår ingenting, jeg forstår alt. Jeg er alt, nå.

FRI! Jeg har fri! Jeg ER fri! Jeg har nok til tid å sove, nok tid til å skate, nok tid til å leke, nok tid til å jamme!
Jeg har sprit, jeg har øl, jeg har én kjæreste og 6g god hygge! Jeg har huset for meg sjæl for fanden!

Jeg har lært meg flash. Jeg har spansk. Jeg klarer ikke følge med, for jeg leser avisa. Det er vanskelig å gjøre det diskret, for jeg tror de fleste veit jeg liker å spise bolle og drikke kaffe med avisa. Dessuten knaser det når jeg blar over.
Etterpå skal jeg kuke med illustrator til jeg får noe fett utav det. Men først skal jeg på do, jeg klarer ikke sitte her mer. DO. Så stikker jeg ut med Bård, for jeg har ikke skata i hele dag. Skole meg her og skole meg der, jeg lærer sikkert litt på veien om jeg ikke er der hele tida.

Jeg blei utskrivi i dag. Nå trenger jeg ikke være på døgnavdelinga mer. Det var digg. Det betyr også at overlegen er lovlig. Da jeg våkna følte jeg meg så jævlig at jeg sparka tåa i veggen med vilje, for det fortjente jeg. Jeg hater å våkne med klær på. Så jeg blei hjemme fra skolen, jeg skal se om det går for gyldig fravær.
Misliker det iallefall. Jeg liker ikke kjæresten min heller, jeg liker ho jeg holder på med. Dilemma, men ganske handy. Jeg har ikke noe til overs for monofile uansett. Men jeg liker avisa med kaffe og sigg. Eventuelt bok med rødvin i stor keramikkopp i vinduskarmen, da med rullings (kanskje med morotobakk i også, men da blir vinen bytta ut med sigg). Offentlig klining er fint det og, eller topphemmelig - som f.eks. når den andre er gift. Hå. Det er alle tiders. Hemmelighetskremmerier!
Jeg ekke så løs som det høres om, ei heller er yrket mitt verdens eldste. Jeg har det bare fint. All good. Alt som er farlig er fint. Eller, for å snu på det og gjøre det mer riktig for meg; Alt jeg synes er fint, er farlig. Kreftframkallende, AIDS, sars, kols, svartedauden, you name it. Jeg finner det underlig at jeg liker det. Kanskje er jeg bare sjøldestruktiv, så til de grader. Tror jeg er det. Kutta kontakten med forlaget pga målformsproblemer, har for tiden tre kjærester som alle tror de er den eneste, oppløst band og ny skolerekord i fravær. Tjohei!
Skata i dag. Dro med bikkja ut, jeg måtte dra henne. ÅRETS FØRSTE TØRRE ASFALT, ved gud det er vidunderlig følelse man får når en ruller over den nybørsta tørre asfalten. I år skal jeg bli betydelig bedre. Dagens harmoniske øyeblikk:
Med:
Meg, bærende på brettet over ujavn brustein, med sigg mellom fingra og glis i trynet.
Fremmed fyr i tjueåra, med arbeidsbukser, verktøybelte og planker under arme. Ikke giftering.

Jeg ser på han fra andre sida av torget, vi kommer gående fra hver vår side. Han legger merke til meg og, men har solbriller. Så jeg ser det ikke før han smiler skeivt og snur seg - jeg havna to meter etter ham da vi gikk inn i samma gata - og sier det er jævlig digg med jenter som skater. Jeg sier hæ, for jeg hørte ikke om han sa at jævlig digge jenter skater eller om det var jævlig digg at jenter skater, og han gjentok noe mumlende. Jeg lo litt sånn heh-he. Eh. Pinlig. Men så lo han, jeg så tenna hans, temmelig gule. Han hadde fint skjegg. Sakna farta litt og sa han var ny i byen, om det var en skatepark i nærheta. Ja jøss, ved zeinertomta og gunnarsbø, svarer jeg og er glad han ikke trodde jeg var like dum som jeg følte meg. Spør om han skater, klart han gjør, han tar det bare litt forsiktig etter et stygt halebeinsbrudd. Fett, sier jeg. Han sa vi sikkert så hverandre der snart, da. Jeg nikka, sa heh igjen og traska videre mens han gikk inn i et tomt lokale med tre-fire andre av hans slag, allerede i full gang med arbeidet.

“Karakterer belønner kun snusfornuften.” -Karl Marx
Derfor stikker jeg tidlig fra skolen, for det er tørr asfalt - årets første - og jeg skal skate. Good bye, nazis.